Zooey´s blogg

Shoshoni Elder Oldhands: Stuck in the Smoke Hole of our Tipi

2011-12-29T18:08:00.000+01:00

Læreren, kunstneren, forfatteren,musikeren, sangeren ShoshoniElder Oldhands bor i Surrey,British Columbia, Canada.

Kanskje litt på siden i en blogg som hardet med å kretse om poesi, men kunne ikke dy meg. Fortsatt god romjul &inspirert 2012, folkens!

*
Stuck In The Smoke Hole Of Our Tipi

Written and performed by Oldhands

There’s a funny fat man in a silly red suit
Stuck in the smoke hole of our tipi
There’s a funny fat man in a silly red suit
Stuck in the smoke hole of our tipi
Ho, Ho, Ho, he thinks he’s talking Indian
No, No, No, ain’t no way we’ll let him in
Want no funny fat man in a silly red suit
Stuck in the smoke hole of our tipi

Grandma’s skinning his deer, and Grandpa’s cooking up the meat
From the funny fat man in a silly red suit
Stuck in the smoke hole of our tipi
Ho, Ho, Ho, he thinks he’s talking Indian
No, No, No, ain’t no way we’ll let him in
Want no funny fat man in a silly red suit
Stuck in the smoke hole of our tipi

Auntie’s taking his boots, and Uncle’s stripping down the sleigh
Of the funny fat man in a silly red suit
Stuck in the smoke hole of our tipi
Ho, Ho, Ho, he thinks he’s talking Indian
No, No, No, ain’t no way we’ll let him in
Want no funny fat man in a silly red suit
Stuck in the smoke hole of our tipi

Ching, ching, ching, sound of money coming in
From the pawning of the toys
From the funny fat man in a silly red suit
Stuck in the smoke hole of our tipi
Ho, Ho, Ho, he thinks he’s talking Indian
No, No, No, ain’t no way we’ll let him in
Want no funny fat man in a silly red suit
Stuck in the smoke hole of our tipi

Ho, Ho, Ho, he thinks he’s talking Indian
No, No, No, ain’t no way we’ll let him in
Want no funny fat man in a silly red suit
Stuck in the smoke hole of our tipi

Robert Tree Cody - Lakota lullaby

2011-11-21T05:31:00.001+01:00

Performed by Robert Tree Cody (Dreams fromthe Grandfather - Native American songs for flute)

chante waste hokshila

(good hearted boy)

lahkge estemah

(go back to sleep)

han hepi kin waste

(the night is good)

wa yelo heya

( I have spoken)

Billy Collins: Introduction To Poetry

2011-10-14T23:40:00.003+02:00

IntroductionTo Poetry

Iask them to take a poem

andhold it up to the light

likea color slide

orpress an ear against its hive.

Isay drop a mouse into a poem

andwatch him probe his way out,

orwalk inside the poem's room

andfeel the walls for a light switch.

Iwant them to waterski

acrossthe surface of a poem

wavingat the author's name on the shore.

Butall they want to do

istie the poem to a chair with rope

andtorture a confession out of it.

Theybegin beating it with a hose

to find out what it really means.

Poet School

2011-09-19T19:06:00.002+02:00

Bob Hicok: Calling him back from layoff

2011-09-18T00:04:00.001+02:00

Calling him back from layoff

I called a man today. After he said

hello and I said hello came a pause

during which it would have been

confusing to say hello again so I said

how are you doing and guess what, he said

fine and wondered aloud how I was

and it turns out I'm OK. He

was on the couch watching cars

painted with ads for Budweiser follow cars

painted with ads for Tide around an oval

that's a metaphor for life because

most of us run out of gas and settle

for getting drunk in the stands

and shouting at someone in a t-shirt

we want kraut on our dog. I said

he could have his job back and during

the pause that followed his whiskers

scrubbed the mouthpiece clean

and his breath passed in and out

in the tidal fashion popular

with mammals until he broke through

with the words how soon thank you

ohmyGod which crossed his lips and drove

through the wires on the backs of ions

as one long word as one hard prayer

of relief meant to be heard

by the sky. When he began to cry I tried

with the shape of my silence to say

I understood but each confession

of fear and poverty was more awkward

than what you learn in the shower.

After he hung up I went outside and sat

with one hand in the bower of the other

and thought if I turn my head to the left

it changes the song of the oriole

and if I give a job to one stomach other

forks are naked and if tonight a steak

sizzles in his kitchen do the seven

other people staring at their phones

hear?

Hai-pooh

2011-09-17T23:25:00.000+02:00

Adrienne Rich - What Kind of Times Are These

2011-07-24T16:34:00.000+02:00

What Kind of Times Are These

There's a place between two stands of trees where the grass grows uphill

and the old revolutionary road breaks off into shadows

near a meeting-house abandoned by the persecuted

who disappeared into those shadows.

I've walked there picking mushrooms at the edge of dread, but don't be fooled

this isn't a Russian poem, this is not somewhere else but here,

our country moving closer to its own truth and dread,

its own ways of making people disappear.

I won't tell you where the place is, the dark mesh of the woods

meeting the unmarked strip of light—

ghost-ridden crossroads, leafmold paradise:

I know already who wants to buy it, sell it, make it disappear.

And I won't tell you where it is, so why do I tell you

anything? Because you still listen, because in times like these

to have you listen at all, it's necessary

to talk about trees.

Litt om Adrienne Rich her!

I anledning Walt Whitmans fødselsdag i dag (1819)

2011-05-31T17:24:00.002+02:00

Rita Dove: "American Smooth"

2011-04-05T12:07:00.000+02:00

Mark Doty: "Brian, Age 7"

2011-03-07T19:08:00.002+01:00

Litt om Mark Doty & hans foredrag "Why poetry matters now" her!

Tim Minchin: "Storm"

2011-03-04T04:24:00.006+01:00

Litt om Tim Minchin her!

Ted Kooser: "Nest"

2011-01-31T20:22:00.002+01:00

Desemberutgaven av tidsskriftet Ames Progressive presenterer et nytt dikt av Ted Kooser - jeg siterer:

Ted Kooser was born in Ames in 1939 and graduated from Iowa State University. He served as US Poet Laureate from 2004 to 2006 and currently edits the weekly newspaper series “American Life in Poetry.” He has published many books over the past four decades and has been awarded numerous literary honors. In 2005 he won the Pulitzer Prize for his book Delights and Shadows.

NEST

In late November,
I found, in a bare
forsythia bush,
a bird nest woven
of pin oak leaves,
a rattly little thing
too loose for eggs
or so I thought,
but in it, like baby birds,
were curled a few
brown pin oak leaves
the winter sky
was feeding.

(Vokste selv opp i Ames og ble ganske henrykt da jeg nylig snublet over nettstedet til Ames Progressive - og der oppdaget et nytt dikt av en av yndlingspoetene mine. Link til tidsskriftet fins i menyen til høyre.)

Kaffecruise!

2010-06-22T13:18:00.002+02:00

(Video: Tomas Mikal Lind Eagan)

Et dikt av Georgios Souris (1852—1919), oversatt av Karen Van Dyck:

Ode to Coffee

Oh, my heavy sweet coffee

alone

or with friends

each sip of you

comes with a lofty idea.

Oss bloggere imellom...

2010-05-12T04:07:00.002+02:00

her på Vere og (kanskje) i Verden

2010-04-21T16:28:00.003+02:00

i blåfargens stilleste sekund

trer det (nesten) alltid fram

et gult hus

En time med poeten Ted Kooser - sett over kaffen!

2010-04-10T01:15:00.003+02:00

Ted Kooser (1939 - ), født og oppvokst i Ames, Iowa. (Min barndomsby.) Poet Laureate 2004-2006.

Mer om Ted Kooser her!

Apropos tekst/bilde-symbioser

2010-03-25T03:44:00.014+01:00

Her har det fransk-amerikanske bandet Hold Your Horses! lagd tablåer av kjente malerier til sin “70 Million” - og brått skjer det noe spennende med motivene i både teksten og bildene - i alle fall slik jeg opplever det nå i denne nattetimen...

70 Million

And it hardly looked like a novel at all,

I hardly look like a hero at all

And I'm sorry, you didn't publish this

And you were white as snow; I was white as a sheet

When you came down in this black dress

In your mom's black maternity dress

And so,

Though it hardly looked like a novel at all,

And the city treats me, it treats me to you

And a cup of coffee for you

I should learn it's language and speak it to you

And 70 million should be in the know

And 70 million don't go out at all

And 70 million wouldn't walk this street

And 70 million would run to a hole

And 70 million would be wrong wrong wrong

And 70 million never see it at all

And 70 million haven't tasted snow

And we dance dance dance like the children dance

Imply thought are we taking the chance?

With the light still on, and will we ever reach the tower

And after you came down in this black dress

I don't know what took so very long

And this, And this isn't a war, we don't have to ration

Now wave white flag, and you kept it at home

And words I wrote from a foreign land

You're holding my no longer foreign hand

And 70 million should be in the know

And 70 million don't go out at all

And 70 million wouldn't walk this street

And 70 million would run to a hole

And 70 million would be wrong wrong wrong

And 70 million never see it at all

And 70 million haven't tasted snow

Bloggformatet mitt kutter videoen litt på høyre side. For å se den ordentlig, klikk her!

mine helter fins overalt 5

2010-03-19T10:07:00.014+01:00

å ja, og etterkommerne av disse mennene her! på glattisen

i Canada i 1910, disse mennene som kultiverte granittsteiner

og satte håndtak på dem, listet feiekostene ut av hjemmene sine

mens hustruene satt med ryggen til over singermaskinene

og steppet rytmer på fotbrettene helt til abrakadabra:

støvgrå tweedbukser med centre guard

på hvert kne

etterkommerne!

som arvet de kultiverte granittsteinene med håndtak

og likevel en dag fikk øre for samboernes rytmer

og sa: ok, greit, vi skal sweepe halve gulvet

her hjemme først, jadda, jadda

og samboerne nikket, reiste seg fra symaskinene og steppet

inn i kontorlandskap, sykehuskorridorer, universitet

etterkommerne!

som satt der foran dataskjermene sine på tampen av hogline’n

i Norge i 2010, søkte og søkte etter passe olympiske bukser

og fant ikke og fant ikke og det nærmet seg

teeline og time out: circus shot?

ok, greit, chip and roll!

mine helter fins overalt 4

2010-02-18T07:37:00.006+01:00

ja, og denne denne gjengen her som venter

og venter og venter, stumme og knappøyde, på

Lillian Godot, jeg

får sånn lyst til å ringe eiendomsmegleren

som har lagt dette bildet ut på www.finn.no, be om

en visning, sette meg i den kremgule sofaen

midt mellom de to koksgrå satengputene, si rett ut

at hør her: Lillian Godot kommer aldri tilbake, hun har flyttet

hjem til foreldrene sine, hun har tenkt å selge dere!

sammen med PC’n og resten av leiligheten (alt dette som uavlatelig

minner henne på han IT-studenten som hadde

sommerjobb hos Cederholms Tivoli)

og hvem vet hva den nye eieren kan finne på om han eller hun

ikke har sans for bamser, dere må reise dere! spasere ut

gjennom den sølvkantede døra i denne

deserterte verdenen deres! nei, ta i bruk det flyvende teppet

for deres føtter! seil ut gjennom vinduet mens det

ennå fins tid! men jeg vet jo

at de bare vil bli sittende der, stirre rett ut

på meg, stumme

og knappøyde

og vente og vente på Lillian Godot

mine helter fins overalt 3

2010-01-31T19:03:00.007+01:00

ja, og den ukjente sangeren

som vi hører på dette opptaket her, jeg

ser ham for meg; han står på badet i aller øverste etasje

i en høyblokk på Manhatten

og hver gang han kikker opp (ustanselig)

ser han snøkorn virvle forbi det vesle (doble) takvinduet

det er like før jul

og han har rigget seg til med mikrofon og kassettspiller

for å lage et opptak av denne vakre sangen, årets julegave

til hun søte lubne nede i femte etasje

og der står han altså på badet

under det vesle takvinduet, dette koboltblå & hvite rommet

hvor akustikken er på sitt beste

og synger så vakkert han bare kan, av hensyn

til hun søte lubne i femte etasje

og jeg klarer ikke la være å tenke meg at han antagelig ga henne

et opptak av en julesang i fjor også, for eksempel

“The Twelve Days of Christmas”, og at han i mange år nå

har listet seg ut av heisen i femte, beveget seg

(nesten) lydløst gjennom den lange korridoren, bøyd seg

ned mot dørmatten av håndflettet siv fra Nilen

og forsiktig lagt fra seg en bukett gule tulipaner hver 1. påskedag

og en kake pyntet med stjerner og striper og ekte firecrackers

fra Billy’s Bakery nede i 9th Avenue hver 4. juli

og en langstilket rød rose hver 24. september

som er navnedagen hennes

mine helter fins overalt 2

2010-01-29T06:28:00.014+01:00

eller ta for eksempel den ukjente skaperen

av et maleri i gult, oransje, karmosin og turkis, et maleri

som ble reddet fra en søppelcontainer i Boston i siste øyeblikk

og hvor motivet er en sirkusmanesje, vi ser

enten en guloransje flodhest eller en guloransje bjørn

eller et mummitroll inni et guloransje flodhest-kostyme, eventuelt

guloransje bjørne-kostyme

eller muligens en akrobat som ligner på et mummitroll

inni et guloransje flodhest-kostyme/guloransje bjørne-kostyme som

enten balanserer på line

eller befinner seg midt i et høydehopp-svev, coachet av

enten en kritthvit sirkusdirektør i rødoransje ettersittende dress

eller en kritthvit akrobat i rødoransje trikot som

enten nettopp har landet på det sitrongule sagflisgulvet

eller kanskje bare poserer på det sitrongule sagflisgulvet, armene

i været

og alt dette under to gule spotlights som ligner på ugleøyne

og omkranset av gule tilskuere til høyre i bildet, samt

enten ganske mange ledige seter rundt resten av manesjen

eller ganske mange firkantede avlukker der publikum

enten er abstraherte eller kameleoner, og øverst til høyre ser vi

etter hvert

en gul og ganske rakrygget dame som

enten står på en platting, klar til å trå ut på lina

eller svever i løse lufta, kanskje av fryd

over kunstene til den linedansende/høydehoppende

flodhesten/bjørnen/mummitrollet-inni-et-flodhest-kostyme/bjørne-

kostyme/akrobaten-inni-et-flodhest-kostyme/bjørne-kostyme

det er all denne valgfriheten

og den guloransje lettheten i den svære kroppen til den

linedansende/høydehoppende flodhesten/bjørnen/mummitrollet-

inni-et flodhest-kostyme/bjørne-kostyme/akrobaten-inni-et-

flodhest-kostyme/bjørne-kostyme

all denne sjenerøsiteten

til den ukjente skaperen som har gitt seg i kast med det

for ham/henne

umulige

(Utstilt i MOBA - Museum of Bad Art)

mine helter fins overalt 1

2010-01-26T17:03:00.014+01:00

og den ferskeste av dem alle er den unge

kunststudenten som var på MOMA-museet i New York

i dag, hun som brått kom til å snuble inn i

Picassos maleri “Skuespilleren”, hun snublet

inn i dette svære lerretets nedre hjørne til høyre, rett

ned i det røde avlukket for sufflører, nå har

..............SKUESPILLEREN

(midt på scenen, ikledd rosa trikot med turkis detaljer)

snudd seg halvt mot henne, avventende

mens hun åpner det støvete manuset med grå hender, forsøker

å tyde andre akts første replikk

(Inspirert av dette oppslaget i Dagbladet forleden.)

Lunsjpause med Lawrence Ferlinghetti

2010-01-20T23:06:00.002+01:00

Denne videoen varer nesten 50 minutter - og er vel verdt tiden - ikke minst (syns jeg) siste del - så sett over kaffen!

Poetry Foundation forteller om Lawrence Ferlinghetti her!

Wikipedia forteller om Lawrence Ferlinghetti her!

haiku

2010-01-15T01:31:00.009+01:00

ah! the midnight moon

sprinkling sequins again

on the old pond

Andrea Cohen med dikt fra Iowa og på vei til Norge

2010-01-11T14:56:00.008+01:00

Butter

I’ve never seen the land

of milk and honey, but at

the Iowa State Fair I glimpsed

a cow fashioned of butter.

It lived behind a window

in an icy room, beneath klieg lights.

I filed past as one files

past a casket at a wake.

It was that sad: a butter cow

without a butter calf. Nearby I

spied

a butter motorcycle, motorcycle-

sized, a mechanical afterthought

I thought the cow might have liked to ride.

You don’t drive a motorcycle; you ride it.

But not if you’re a butter cow, not

if you’re a butter cow who’s seen, if

not the land of milk and honey, the land

of milk, and dwelled within it.

It had a short life span, the butter cow.

Before it died, I looked

deep into its butter eyes. It saw

my butter soul. I could

have wept, or spread myself,

for nobody, across dry toast.

To Whom it May Concern

For Harry Cobb

Soon I’ll move to Norway.

If that’s a bitter pill,

well, swill, swallow. I’m going,

and I won’t wallow, not in Norway,

where they’re so beyond

slave labor, with laws that say

a clerk must work within five

meters of a window through

which she can see a tree

and by that tree be seen.

My mind’s made up.

I will be Norwegian with Norwegian

trees. I’ll be seer and be seen.

It’s a scenic scene, it’s

how it goes, I’m going.

Tell the top brass, if

they ask, I don’t give

a damn about their asses.

But I will miss the beeches and the ashes.

It’s not their fault I’m leaving.

They’re only trees, and

leaving, I’m Norwegian.

Kilde: Poetry Foundation & Poetry (Januar 2010).

Litt mer (og det eneste sikre jeg finner på nettet pr. i dag) om Andrea Cohen her!

Bashos kalligrafi

2010-01-11T14:09:00.005+01:00

Bashos kalligrafi av sitt berømte froskedikt - stilig!

den gamle dammen

ein frosk hoppar uti

lyden av vatn

(Basho/Zooey)

balanserenga

2010-01-07T02:08:00.007+01:00

under trapesen

på den oransje boka mi

en blå fugl!

et blekkøye ser på meg

det andre ser på katten

katten i vinduet

stirrer på den blå fuglen

med to gule blikk

katteørene til værs:

en løs tråd om fuglens fot?

fuglens brutte tråd

på den oransje boka mi

former en bokstav

oj, trådmor i trapesen

skriver en gordisk knute

boka mi vipper!

på kanten av manesjen

under trapesen

Coral Bracho leser to av sine dikt

2009-12-02T23:39:00.010+01:00

Diktene:
En la entrana del tiempo (In Time's Core)
Dame, tierra, tu noche (Give Me, Earth, Your Night)

Litt om denne flotte meksikanske poeten Coral Bracho her!

Og her!

Og noen av diktene hennes oversatt til engelsk her!

Og litt om den US-amerikanske poeten Forrest Gander, som leste de to diktene i engelsk versjon på video'n (og som jeg vil komme tilbake til senere), her!

Disse to diktene fins på engelsk i:
Firefly under the Tongue: Selected Poems (New Directions Paperback, 2008)
Dikt av Coral Bracho, overdiktet av Forrest Gander

Perre Shelton - "Dandelion" (“Løvetann”)

2009-11-07T06:13:00.002+01:00

Perre Shelton f. 1988, nå bosatt i Chicago, var 17 år gammel på dette opptaket. Litt mer om Shelton her!

Og litt om Def Poetry her!

*

Halloween, Donald & Shakespeare

2009-10-31T13:27:00.003+01:00

Kan ikke dy meg - denne filmen gikk på TV i USA i 1950-årene (og sikkert senere også) i anledning Halloween - mimre!
Legg merke til strofene fra Shakespeare´s “Song of the Witches” i filmen…

Song of the Witches

Double, double toil and trouble;
Fire burn and caldron bubble.
Fillet of a fenny snake,
In the caldron boil and bake;
Eye of newt and toe of frog,
Wool of bat and tongue of dog,
Adder's fork and blind-worm's sting,
Lizard's leg and howlet's wing,
For a charm of powerful trouble,
Like a hell-broth boil and bubble.

Double, double toil and trouble;
Fire burn and caldron bubble.
Cool it with a baboon's blood,
Then the charm is firm and good.

William Shakespeare (1564-1616)
Macbeth: IV.i 10-19; 35-38
Source: The Random House Book of Poetry for Children (1983)

*

Geoffrey Brock, “And Day Brought Back My Night”

2009-10-29T19:33:00.002+01:00

Geoffrey Brocks nettsted fins her!

Taha Muhammad Ali - “Revenge” (“Hevn”)

2009-10-27T08:28:00.003+01:00

Litt om (a little info about) Taha Muhammad Ali her (here)!

MEETING AT AN AIRPORT - et annet fint dikt han har skrevet, fins både i originalversjonen og på engelsk her (here)!

Med stor takk til Kjersti Bjørkmo som - atter en gang - gjorde oppmerksom på gull!

Ukens gode kulturnyhet & i dag skjer det!

2009-10-24T09:58:00.012+02:00

Bergens Tidende 20.10.09/ Kari Fauskanger:

Åpner kinosalen for synshemmede

Mikal Eagan mistet synet for åtte år siden. Lørdag skal han på kino og se «Vegas».

FØRSTE GANG I NORGE: Mikal Eagan og Christine Amlie gleder seg til lørdagens visning av «Vegas». De håper Bergen Kino vil tilby flere filmer som er lagt til rette for synshemmede. Odd Mehus

Da er det klart for den aller første ordinære kinovisningen av en synstolket film i Norge. Synstolking av film betyr at det blir lagt på et lydspor der en fortellerstemme forklarer hva som skjer. Lydsporet kommer i tillegg til replikker og lydeffekter. Det vanligste er at lyden sendes trådløst til et headset som den synshemmede får utlevert.

Lørdagens kinovisning av ungdomsfilmen «Vegas» blir likevel helt spesiell. Filmen vises med originallyd og synstolking i full surroundlyd i kinosalen. Det er BIFF og bransjeorganisasjonen Film & Kino som har samarbeidet om visningen på Bergen Kino.

Lovpålagt i USA

Mikal Eagan mistet synet da han fikk kreft som 8-åring. Den siste filmen han så på kino før operasjonen var «Pokémon 3». Nå er han 17 og gleder seg til å få med seg den bergenske ungdomsfilmen «Vegas» på kino.

Det er ikke slik at han ikke har vært på kino i det siste. Sammen med familien har han bodd ett år i USA.

– Der har det vært lovpålagt å gjøre en viss andel film og TV-program tilgjengelig for synshemmede helt siden 1972, forteller Christine Amlie. Hun er Mikals mor, og hun brenner for å få et bedre kinotilbud for synshemmede også her i landet.

I USA fikk de sett filmer som «I Love You, Man» og animasjonsfilmen «Up», som akkurat nå går på kino med tittelen «Se opp» her i landet. «Mamma Mia» var en annen favoritt, men den var ikke synstolket.

– Mange av filmene som kommer til Norge har synstolket fortellerspor på engelsk, men det blir tatt bort, sier hun. Amlie mener det kunne vært beholdt, så hadde synshemmede i alle fall hatt valget.

Nøytral forteller

Helge Jordal har lest inn lydsporet på «Vegas». Han har en sentral rolle i filmen, og kjenner den godt. Det er første gangen han er med på noe slikt og han er spent på det ferdige resultatet.

- Jeg var litt usikker på hvordan det skulle gjøres, men har lagt vekt på å anlegge en mest mulig nøytral fortellerstemme, og ikke fargelegge situasjonene, sier han.

- Karianne Havsberg i Norges Blindeforbund mener Helge Jordal har gjort det rette. – Det er viktig at fortelleren ikke fortolker det han ser, men overlater til den som hører lydsporet å trekke slutninger, sier hun.

Film viktig for unge

26 år gamle Havsberg er selv synshemmet. Det har hun alltid vært, men hun er svært glad i film og elsker å diskutere det hun har opplevd med vennene sine.

- Film er et viktig medium for unge. Når andre diskuterer filmene de har sett, faller vi lett utenfor i samtalen. Vi blir på en måte enda mer blinde enn vi behøver å være, sier Havsberg. - Synshemmede ser like mye TV og film som andre, men vi får all informasjonen gjennom lyden. For oss er synstolking like viktig som teksting er for hørselshemmede, sier Karianne Havsberg.

Christine Amlie er glad for spesialvisningen av «Vegas». Hun håper synstolkning av film blir et fast tilbud på Bergen Kino. Konstituert kinosjef Elisabeth Halvorsen kan ikke love henne det.

– Synstolkingen av «Vegas» er et forsøksprosjekt og det er ikke planlagt flere visninger av «Vegas» eller andre filmer i nær fremtid, sier hun.

*

(Kommentar: Men kan ikke kinosjefen bidra til at det blir planlagt flere visninger, da?)

Her er nettstedet til en gruppe som jobber med saken: MediaLT

Utdrag fra “Skuggar” av Jon Fosse

2009-10-16T16:05:00.003+02:00

Utdrag fra “Skuggar”, De Utvalgte /Jon Fosse.
Forestilling på Tou Scene, Stavanger 20-23 oktober 2009.

*

Poetisk folkrock

2009-10-02T15:03:00.014+02:00

LANGSETTER VÆGEN

Langs ei blå mil i livet

på en væg der natta gror

heilt åleine kald og slitin

der du tråkår opp gamle spor

Med ei tru i tusen biter

med et mørkt og rastlaust sinn

Der du leiter langsmed vægen

etter værme rundt neste sving

Sjøl om tida ligger bak dæ

kan det bli en stubb tel mål

Du er kald og heilt åleine

bak en sving finns det et bål

(Steve Earle/Kari Grinden Lilleseth)

Litt om folkrockbandet LOFT her!

Og litt om Kari Grinden Lilleseth her!

Og litt om Steve Earle her!

Og her! skriver Steve Earle om hvordan han kom til å skrive haikuer - og hva denne haiku-skrivingen betød for ham.

En liten smakebit fra “haiku-året” hans, en haiku av senryu-typen:

Lazy little cloud

Rest on another mountain

I´ve fishing to do

Bill Holm´s oppskrift på islandsk brødsuppe

2009-10-01T05:43:00.007+02:00

Bill Holm (25. august, 1943 - 25. februar, 2009) - amerikansk poet, essayist og musiker. Bill Holm var barnebarn av islandske innvandrere. Han bodde i Minnestota i vinterhalvåret og tilbrakte somrene i Hofsós på Island…

Bread Soup: An Old Icelandic Recipe

Start with the square heavy loaf
steamed a whole day in a hot spring
until the coarse rye, sugar, yeast
grow dense as a black hole of bread.
Let it age and dry a little,
then soak the old loaf for a day
in warm water flavored
with raisins and lemon slices.
Boil it until it is thick as molasses.
Pour it in a flat white bowl.
Ladle a good dollop of whipped cream
to melt in its brown belly.
This soup is alive as any animal,
and the yeast and cream and rye
will sing inside you after eating
for a long time.

(Bill Holm)

I min (foreløpige!) overdikting:

Brødsuppe: En gammel islandsk oppskrift

Begynn med det tunge kvadratiske brødet
dampet en hel dag i en varm kilde
til den grove rugen, sukker, gjær
eser seg tett som et sort hull av brødstoff.
La det eldes og tørke litt,
legg deretter det gamle brødet i bløt
en dags tid i lunkent vann smaksatt
med rosiner og sitronskiver.
Kok det til det blir tjukt som sirup.
Hell det i en flat hvit bolle.
Ha i en god klatt pisket kremfløte
som kan smelte i brødets brune mage.
Denne suppen er levende som et dyr,
og etter at du har spist den,
vil gjæren og fløten og rugen
synge i deg lenge.

*

Litt om Bill Holm på Wikipedia her!

Og mer på det offisielle Bill Holm-nettstedet her!

Dessverre ser det ikke ut til at det fins noen videoer på nettet hvor han leser (hele) egne dikt, men jeg fant denne vesle snutten her - fra et skolebesøk ikke lenge før han døde:

Billy Collins leser “Consolation” (“Trøst”)

2009-09-22T22:31:00.004+02:00

Consolation

How agreeable it is not to be touring Italy this summer,
wandering her cities and ascending her torrid hilltowns.
How much better to cruise these local, familiar streets,
fully grasping the meaning of every roadsign and billboard
and all the sudden hand gestures of my compatriots.

There are no abbeys here, no crumbling frescoes or famous
domes and there is no need to memorize a succession
of kings or tour the dripping corners of a dungeon.
No need to stand around a sarcophagus, see Napoleon's
little bed on Elba, or view the bones of a saint under glass.

How much better to command the simple precinct of home
than be dwarfed by pillar, arch, and basilica.
Why hide my head in phrase books and wrinkled maps?
Why feed scenery into a hungry, one-eyes camera
eager to eat the world one monument at a time?

Instead of slouching in a café ignorant of the word for ice,
I will head down to the coffee shop and the waitress
known as Dot. I will slide into the flow of the morning
paper, all language barriers down,
rivers of idiom running freely, eggs over easy on the way.

And after breakfast, I will not have to find someone
willing to photograph me with my arm around the owner.
I will not puzzle over the bill or record in a journal
what I had to eat and how the sun came in the window.
It is enough to climb back into the car

as if it were the great car of English itself
and sounding my loud vernacular horn, speed off
down a road that will never lead to Rome, not even Bologna.

Litt om Billy Collins fins her! Og litt til på denne bloggen under juni, juli og november (alle i 2008).

(Stor takk til Kjersti Bjørkmo som gjorde oppmerksom!)

*

Patricia Smith - "34"

2009-09-06T04:17:00.005+02:00

Her er Patricia Smith´s UPI-innledning og skriftlige versjon av diktet hvor hun gir stemme til 34 av ofrene for orkanen Katrina:

34

ST. BERNARD PARISH, La., Sept. 7 (UPI) – Thirty-four bodies were found drowned in a nursing home where people did not evacuate. The more than half of the residents of St. Rita’s nursing home, 20 miles southeast from downtown New Orleans, died Aug. 29 when floodwaters from Hurricane Katrina reached the home’s roof.

1.
I believe Jesus is hugely who He says he is:  The crook of an arm,  a shadow threatening my hair.  a hellish glare beneath the moonwash,  the slapping storm that wakes me,  the washing clean.

2.
The Reaper has touched his lips to my days,  blessing me with gray fragrance and awkward new skin.  What makes the dust of me smell like a dashed miracle,  the underside of everything?  What requires me to hear the bones?

3.
Before the rain stung like silver, I had forgotten me.  My name was a rude visitor, arriving  unannounced, without a gift,  always leaving too soon.

4.
If you knew my alley, its stink and blue,  if you knew dirt-gritted collard greens  that are salt-pork slick and doused with Tabasco,  then you knew me.  I know that you’ve come  with my engine, and the rest of my skin.  You will rise me.

5.
Son don’t rise,  daughter don’t know enough to dial a phone.  Gets harder to remember  how my womb folded because of them,  how all of me lumbered with their foolish weight.  See what they have done,  how hard and sweet they done dropped me here?

6.
Clumps of earth in the rising and me  too weathered to birth a howl.  I sleep in small shatters. I climb  the bitten left wall of my heart.  In all the places I fall,  it is dry.

7.
We knew we had been bred for sacrifice,  our overflow of yesterdays too wretched a nudge,  our tired hearts borderless  and already mapped for the Motherland.  We reach for the past like it is food and we are starving.  They scour our surfaces,  prepare us,  wrap us in white.

8.
When help comes,  it will be young men smelling like cigarettes and Chevys,  muscled boys with autumn breath and steel baskets  just the right size for our souls.  To save us, they will rub our gums with hard bread.  They will offer us

water.

9.
To cool fever, rub the sickness with wet earth.  For swelling, boil a just plucked chicken  and douse the hurt in the steam.  Always from the position of the knees,  create the savior you need.  Then  wait.
Wait.
Jesus…both faith and magic have failed.

10.
There is no light, no thin food moving through my arms.  Even without machines, I feel my numbers have soared.  I am a sudden second of soft leaving.  I’m cold  and I’m strapped to this country.

11.
Daughter, son, I am bursting with this.  I am straining to celebrate the links of blood.  I am wide aloud craving something shaped like you.

12.
There are no bridges.

13.
We are stunned on our scabbed backs.  There is the sound of whispered splashing,  and then this:
Leave them.

14.
Our father…

15.
The walls are slithering with Bayou spit,  tears,  the badness that muddies rivers.  We flail in that sin,  alive and bended beneath a wretched Southern rain.  We sip our breath from that filthy ocean.  Only some things float.

16.
I ain’t scared of no wet, no wave. I done seen more than this.  God is in all houses.  Just balance the huge noun of Him on your tongue.

17.
Wait with me.  Watch me sleep in this room  that looks so much like night.  I’m gon’ wake up, I swear it,  to some kind of sun.

18.
Which art in heaven…

19.
My name Earline  and I’m gon’ say you my life--  sugar in my veins, a single cloudy eye,  and blood when I pee.  Half dead, I used to say,  I used to tell ‘em Hell, I’m already half dead.

20.
I have forgotten how to pray,  cannot find my knees.
I want the man with my needles.  I want that sting,  those silver holes in my body, I want  my needles,  I want my sleep for days,  I wanna cheat the Reaper.
I want somebody’s hand.

21.
Hallowed be thy name

22.
Hollow be our names.  Call us running boards, the ice man,  big band, hogshead, possum in stewing pots.  Twist our heads on our snapping necks  back to where we danced from.  Call us names that are barely necessary.  Call us those  who do not need these days.

23.
Big Easy.  I ran your green,  rolled in your red dust,  and your sun turned the white of me red  and the black of me blue.  Funny how colored I got,  how I absorbed your heat, and how you,  without flinching,  called me your child.

24.
God, we need your glitter, you know,  those wacky miracles  you do  for no reason at all?

25.
I fight the rise with all the guitar left in my throat.  Old folks got shit to say,  ain’t got but a little time to say it.  We don’t never die quiet.

26.
A sudden ocean of everyone’s shoulders.

27.
And this scripture: Leave them.

28.
And I am left, no deity hovering,  no black hair on my head,  all of me thinner than when I began.
Fingers of ice climb me,  reach my dimming light,  and choke my only angel.

29.
I had the rumble hips, I tell ya.  I was slingback and press curl  and big titties with necessary milk.  I was somebody’s woman,  I was the city where the city wasn’t.  Louisiana,  goddamn.  You lied to me so lush.

30.
I lost my seeing in that war.  But I ain’t gonna need these old eyes for that resurrection.
That’s gon’ be one hell of a line.
I’ll be the one slightly off center.  I’ll be the one facing the wrong way.

31.
They left us. Me. Him. Our crinkled hands.  They left our hard histories, our gone children and storytells.  They left the porch creaking.  They left us to our God,  but our God was mesmerized elsewhere,  watching his rain.

32.
Thy will be done.

33.
No more of us,  stunned and silent on the skin of this sea,  this thunderous wet.  We bob and bounce and spin slow,  draped in an odd sparkle.

34.
The underearth turns its face to us.

leave

them

*

Poetiske Lista på YouTube!

2009-09-01T18:34:00.003+02:00

Foto & film av Karin Lundekvam

Har poeter gjort noe tilsvarende, tro?

2009-08-15T16:02:00.009+02:00

Mer om dette konseptet her!

(Med takk til Tove Andersen som gjorde oppmerksom!)

Joy Harjo

2009-08-06T09:54:00.004+02:00

“A Poem To Get Rid Of Fear” fra She Had Some Horses 1983/2006

Mer om Joy Harjo her!

Og her er et annet dikt fra samme samling:

The Woman Hanging From The Thirteenth Floor Window

She is the woman hanging from the 13th floor

window. Her hands are pressed white against the

concrete moulding of the tenement building. She

hangs from the 13th floor window in east Chicago,

with a swirl of birds over her head. They could

be a halo, or a storm of glass waiting to crush her.

She thinks she will be set free.

The woman hanging from the 13th floor window

on the east side of Chicago is not alone.

She is a woman of children, of the baby, Carlos,

and of Margaret, and of Jimmy who is the oldest.

She is her mother's daughter and her father's son.

She is several pieces between the two husbands

she has had. She is all the women of the apartment

building who stand watching her, watching themselves.

When she was young she ate wild rice on scraped down

plates in warm wood rooms. It was in the farther

north and she was the baby then. They rocked her.

She sees Lake Michigan lapping at the shores of

herself. It is a dizzy hole of water and the rich

live in tall glass houses at the edge of it. In some

places Lake Michigan speaks softly, here, it just sputters

and butts itself against the asphalt. She sees

other buildings just like hers. She sees other

women hanging from many-floored windows

counting their lives in the palms of their hands

and in the palms of their children's hands.

She is the woman hanging from the 13th floor window

on the Indian side of town. Her belly is soft from

her children's births, her worn levis swing down below

her waist, and then her feet, and then her heart.

She is dangling.

The woman hanging from the 13th floor hears voices.

They come to her in the night when the lights have gone

dim. Sometimes they are little cats mewing and scratching

at the door, sometimes they are her grandmother's voice,

and sometimes they are gigantic men of light whispering

to her to get up, to get up, to get up. That's when she wants

to have another child to hold onto in the night, to be able

to fall back into dreams.

And the woman hanging from the 13th floor window

hears other voices. Some of them scream out from below

for her to jump, they would push her over. Others cry softly

from the sidewalks, pull their children up like flowers and gather

them into their arms. They would help her, like themselves.

But she is the woman hanging from the 13th floor window,

and she knows she is hanging by her own fingers, her

own skin, her own thread of indecision.

She thinks of Carlos, of Margaret, of Jimmy.

She thinks of her father, and of her mother.

She thinks of all the women she has been, of all

the men. She thinks of the color of her skin, and

of Chicago streets, and of waterfalls and pines.

She thinks of moonlight nights, and of cool spring storms.

Her mind chatters like neon and northside bars.

She thinks of the 4 a.m. lonelinesses that have folded

her up like death, discordant, without logical and

beautiful conclusion. Her teeth break off at the edges.

She would speak.

The woman hangs from the 13th floor window crying for

the lost beauty of her own life. She sees the

sun falling west over the grey plane of Chicago.

She thinks she remembers listening to her own life

break loose, as she falls from the 13th floor

window on the east side of Chicago, or as she

climbs back up to claim herself again.

"Doesi" !

2009-07-27T11:16:00.000+02:00

(Med takk til Kåre Jacobsen på Diktkammeret som gjorde oppmerksom!)

Tilegnet en viss 40-åring i dag ;)

2009-07-23T15:55:00.003+02:00

en liten video / med Basho-haikuer - ah! / i lunsjpausen

2009-07-10T15:33:00.007+02:00

Litt om Matsuo Basho her!

Sørlandsbanen til besvær

2009-07-01T12:36:00.016+02:00

Ja, som dere kanskje har skjønt av oppslagene i Dagbladet, kom ikke Anne-Ki på besøk til meg denne uken som planlagt. Hun har jo vært her på Lista flere ganger før opp gjennom årene, men siden jeg ikke har bil, har aksjonsradiusen her vært svært begrenset for å si det mildt. Derfor tenkte vi at i år skulle hun ha med den elektriske, slik at vi kunne ta oss mange av de fine turene som er mulig her på vakre Lista - ute i det fri!

For å være sikker på at hun kunne ha med seg den elektriske rullestolen sin på toget fra Oslo til Kristiansand, dro hun til Oslo S en uke før for å bestille billett “in person” - med stolen, selvfølgelig - og fikk på direkte spørsmål svar fra personalet der om at det ville gå helt fint med den stolen.

Selv avtalte jeg med Sørlandsruta reisen videre fra Kristiansand og hit til Lista, i god tid på forhånd naturligvis. De undersøkte - blide og velvillige som alltid - og fant ut at de ikke ville kunne sette henne av på holdeplassen her på Vere fordi det ikke er helt flatt og egnet utenfor her, men holdeplassen rett før Vere var grei. Kjempemessig!

Vi gledet oss begge to til frokoster på moloen, tur til fyret, til utstillinger, åpningen av det nye museet på Nordberg og besøk til kjente rundt her og til stranda og kanskje til og med et stykke innover hulveien!

Da dagen opprant - nå sist søndag - dro Anne-Ki i god tid til Oslo S, pakket og klar. Og så viste det seg altså at de ikke ville la henne bli med på toget likevel! Det var noe med en hendel som var i veien inne på toget der på Oslo S (og senere, i intervju med NSB kom det altså fram at avstigningen i Kristiansand også ville blitt umulig). Dette burde hun helt klart ha fått beskjed om allerede uka før da hun var der for å kjøpe billetten!

Ekspressbussene fra Oslo til Kristiansand tar ikke rullestol, punktum. Og fly må bestilles to uker i forveien. Så der satt Anne-Ki på Oslo S - og her satt jeg på Lista. Og kunne ikke annet.

Jo, vi kunne i det minste kontakte Dagbladet. Èn ting er jo at NSB først sa ok til stolen - og deretter, ved avreisen, brått: nei! En annen ting er jo at denne saken her har en langt større dimensjon som bør belyses.

I den første reportasjen som kom på dagbladet.no syns vi nok saken kom litt skeivt ut og ble framstilt noe mangelfullt. Forløpet kom ikke skikkelig fram, blant annet. Debatt-tråden under ble deretter. Ditto med debatten under reportasje nummer to.

Nå er det jo ikke sikkert at det hadde hjulpet med en skikkelig framstilling av saken, heller. Debatt-trådene i nettavisene er generelt fulle av fordommer og raske konklusjoner basert på uvitenhet samme hva for saker som det kjøres debatt på.

I dette tilfellet her, kom det flere fornuftige debatt-innlegg, men disse forsvant i mølja til fordel for de innleggene som fikk flest leserpoeng. Og akkurat disse innleggene som fikk flest leserpoeng er et sosiologisk studium verd!

Anne-Ki fikk et skriv av personalet på NSB etter at de hadde funnet ut at hun ikke kunne bli med toget likevel. Jeg kopierer det inn her:

“Funksjonshemmede på tog

NSB ønsker at toget skal være et praktisk fremkomstmiddel for alle. Derfor er universell utforming prioritert ved anskaffelse av nye og ved betydelig modernisering av gamle tog. Skal du være trygg for at du får en behagelig reise, er det viktig at du orienterer deg om hvilke hjelpemidler som finnes på din togavgang.

For å være sikker på at NSB er i stand til å møte ditt behov, bør du bestille reisen senest dagen før du skal reise. Da kan også konduktøren varsles og være spesielt oppmerksom på at du kommer og sørge for at nødvendige hjelpemidler er på plass.  

Alle nyere og moderniserte tog har godt utstyr for rullestolbrukere: Heis, handikaptoalett og festeanordninger for stolen.  Eldre tog har tilgang på ramper og skinner slik at det er større behov for assistanse ved på- og avstigning. Enkelte tog har egen kupè med plass til ledsager. Ledsager med ledsagerbevis fra kommunen og honnørbevis reiser på honnørrabatt (50 prosent rabatt av ordinær pris for voksen billett).

Manuell bestilling 

Krever din togreise spesielle behov er det viktig at du bestiller billetten gjennom NSB Kundeservice på telefon 815 00 888 eller hos en kundebehandler på stasjonen. Spesielle behov kan i dag ikke bestilles på nettet, men funksjonshemmede får likevel tilgang til de samme rabatter   

Motoriserte rullestoler 

Plassen for rullestoler tilfredsstiller internasjonale mål og er på 700 x 1200 millimeter. Rullestolen må ikke veie mer enn 250 – 350 kilo inklusive bruker. Dersom disse målkravene tilfredsstilles, kan rullestolen sikres under transport, og brukeren får tilgang til handikaptoalett, ramper og heiser der det er tilstede.   Rullestolheisenes begrensning varierer fra togtype til togtype. Dersom vekten på passasjer og rullestol totalt overstiger disse begrensningene, vil ikke heisen løfte. Hjelpemidler som skinner har en tålegrense på 250 kilo og ramper på stasjonen har en grense på 300 kilo. Motoriserte rullestoler må dessuten være typegodkjent som rullestoler av Statens refusjonsordning for hjelpemidler.   Rullestolen må kunne festes forsvarlig på anvist plass. I motsatt fall vil den kunne komme i bevegelse under uønskede hendelser og den vil stenge mulige rømningsveier ved eventuell evakuering. Dermed kan den utgjøre en sikkerhetsrisiko for både brukeren og andre passasjerer.  

NB! Brukere av rullestoler som ikke tilfredsstiller disse kravene kan ikke forventes plass på NSBs tog og blir heller ikke tilbudt spesialtransport av NSB. Togene på Trønderbanen tar desverre ikke elektriske rullestoler ombord.”

Anne-Kis stol er innenfor målene og vekten (hva enten hun sitter i den eller ikke).

Legg forresten merke til setningen: “og blir heller ikke tilbudt spesialtransport av NSB.”

Nå er jo denne stolen til Anne-Ki hennes bein. Det er denne stolen som gjør at hun kan klare seg selv uten hjelp. Det er denne stolen som det går helt greit med på andre baner hun reiser med. Og det er denne stolen hun føler seg 100% trygg i. Det er ikke som om hun har en rullestol-park å velge i; det er denne stolen hun har. Punktum.

I dagens oppslag i Dagbladet får vi høre at det vil kunne ta 20-30 år før Anne-Ki kan få med seg beina sine på et kollektivt transportmiddel hit til Lista.

Om tre uker er det nøyaktig 40 år siden “one small step for man”…
På månen!

Naomi Shihab Nye

2009-05-20T12:56:00.006+02:00

(Med stor takk til Kjersti Bjørkmo som gjorde oppmerksom!)

Naomi Shihab Nye måtte jeg straks finne ut mer om - bl.a. her!

Poetry Foundation har lagt ut flere av diktene hennes - her!

Og her er et dikt som traff meg ekstra:

Boy and Egg

Every few minutes, he wants
to march the trail of flattened rye grass
back to the house of muttering
hens. He too could make
a bed in hay. Yesterday the egg so fresh
it felt hot in his hand and he pressed it
to his ear while the other children
laughed and ran with a ball, leaving him,
so little yet, too forgetful in games,
ready to cry if the ball brushed him,
riveted to the secret of birds
caught up inside his fist,
not ready to give it over
to the refrigerator

For my friends in the US

2009-05-17T02:45:00.005+02:00

The Raven av Edgar Allan Poe & The Alan Parsons Projects versjon

2009-04-23T09:02:00.008+02:00

The Raven

Once upon a midnight dreary, while I pondered, weak and weary,
Over many a quaint and curious volume of forgotten lore—
While I nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping,
As of some one gently rapping, rapping at my chamber door.
“’Tis some visiter,” I muttered, “tapping at my chamber door—
Only this and nothing more.”

Ah, distinctly I remember it was in the bleak December;
And each separate dying ember wrought its ghost upon the floor.
Eagerly I wished the morrow;—vainly I had sought to borrow
From my books surcease of sorrow—sorrow for the lost Lenore—
For the rare and radiant maiden whom the angels name Lenore—
Nameless here for evermore.

And the silken, sad, uncertain rustling of each purple curtain
Thrilled me—filled me with fantastic terrors never felt before;
So that now, to still the beating of my heart, I stood repeating
“’Tis some visiter entreating entrance at my chamber door—
Some late visiter entreating entrance at my chamber door;—
This it is and nothing more.”

Presently my soul grew stronger; hesitating then no longer,
“Sir,” said I, “or Madam, truly your forgiveness I implore;
But the fact is I was napping, and so gently you came rapping,
And so faintly you came tapping, tapping at my chamber door,
That I scarce was sure I heard you”—here I opened wide the door;—
Darkness there and nothing more.

Deep into that darkness peering, long I stood there wondering, fearing,
Doubting, dreaming dreams no mortal ever dared to dream before;
But the silence was unbroken, and the stillness gave no token,
And the only word there spoken was the whispered word, “Lenore?”
This I whispered, and an echo murmured back the word, “Lenore!”—
Merely this and nothing more.

Back into the chamber turning, all my soul within me burning,
Soon again I heard a tapping somewhat louder than before.
“Surely,” said I, “surely that is something at my window lattice;
Let me see, then, what thereat is, and this mystery explore—
Let my heart be still a moment and this mystery explore;—
’Tis the wind and nothing more!”

Open here I flung the shutter, when, with many a flirt and flutter,
In there stepped a stately Raven of the saintly days of yore;
Not the least obeisance made he; not a minute stopped or stayed he;
But, with mien of lord or lady, perched above my chamber door—
Perched upon a bust of Pallas just above my chamber door—
Perched, and sat, and nothing more.

Then this ebony bird beguiling my sad fancy into smiling,
By the grave and stern decorum of the countenance it wore,
“Though thy crest be shorn and shaven, thou,” I said, “art sure no craven,
Ghastly grim and ancient Raven wandering from the Nightly shore—
Tell me what thy lordly name is on the Night’s Plutonian shore!”
Quoth the Raven “Nevermore.”

Much I marvelled this ungainly fowl to hear discourse so plainly,
Though its answer little meaning—little relevancy bore;
For we cannot help agreeing that no living human being
Ever yet was blessed with seeing bird above his chamber door—
Bird or beast upon the sculptured bust above his chamber door,
With such name as “Nevermore.”

But the Raven, sitting lonely on the placid bust, spoke only
That one word, as if his soul in that one word he did outpour.
Nothing farther then he uttered—not a feather then he fluttered—
Till I scarcely more than muttered “Other friends have flown before—
On the morrow he will leave me, as my Hopes have flown before.”
Then the bird said “Nevermore.”

Startled at the stillness broken by reply so aptly spoken,
“Doubtless,” said I, “what it utters is its only stock and store
Caught from some unhappy master whom unmerciful Disaster
Followed fast and followed faster till his songs one burden bore—
Till the dirges of his Hope that melancholy burden bore
Of ‘Never—nevermore’.”

But the Raven still beguiling all my fancy into smiling,
Straight I wheeled a cushioned seat in front of bird, and bust and door;
Then, upon the velvet sinking, I betook myself to linking
Fancy unto fancy, thinking what this ominous bird of yore—
What this grim, ungainly, ghastly, gaunt, and ominous bird of yore
Meant in croaking “Nevermore.”

This I sat engaged in guessing, but no syllable expressing
To the fowl whose fiery eyes now burned into my bosom’s core;
This and more I sat divining, with my head at ease reclining
On the cushion’s velvet lining that the lamp-light gloated o’er,
But whose velvet-violet lining with the lamp-light gloating o’er,
She shall press, ah, nevermore!

Then, methought, the air grew denser, perfumed from an unseen censer
Swung by Seraphim whose foot-falls tinkled on the tufted floor.
“Wretch,” I cried, “thy God hath lent thee—by these angels he hath sent thee
Respite—respite and nepenthe from thy memories of Lenore;
Quaff, oh quaff this kind nepenthe and forget this lost Lenore!”
Quoth the Raven “Nevermore.”

“Prophet!” said I, “thing of evil!—prophet still, if bird or devil!—
Whether Tempter sent, or whether tempest tossed thee here ashore,
Desolate yet all undaunted, on this desert land enchanted—
On this home by Horror haunted—tell me truly, I implore—
Is there—is there balm in Gilead?—tell me—tell me, I implore!”
Quoth the Raven “Nevermore.”

“Prophet!” said I, “thing of evil!—prophet still, if bird or devil!
By that Heaven that bends above us—by that God we both adore—
Tell this soul with sorrow laden if, within the distant Aidenn,
It shall clasp a sainted maiden whom the angels name Lenore—
Clasp a rare and radiant maiden whom the angels name Lenore.”
Quoth the Raven “Nevermore.”

“Be that word our sign of parting, bird or fiend!” I shrieked, upstarting—
“Get thee back into the tempest and the Night’s Plutonian shore!
Leave no black plume as a token of that lie thy soul hath spoken!
Leave my loneliness unbroken!—quit the bust above my door!
Take thy beak from out my heart, and take thy form from off my door!”
Quoth the Raven “Nevermore.”

And the Raven, never flitting, still is sitting, still is sitting
On the pallid bust of Pallas just above my chamber door;
And his eyes have all the seeming of a demon’s that is dreaming,
And the lamp-light o’er him streaming throws his shadow on the floor;
And my soul from out that shadow that lies floating on the floor
Shall be lifted—nevermore!

(Edgar Allan Poe, 1845)

En fin artikkel om Edgar Allan Poe på norsk Wikipedia her!

Og om The Alan Parsons Project på engelsk Wikipedia her!

*

Oj, sjekk denne nyheten fra BBC!

2009-04-01T11:09:00.004+02:00

“Nikki-Rosa” av Nikki Giovanni

2009-03-26T10:19:00.011+01:00

Ja, i dag må det seffern bli et dikt av Nikki G! Og velger dette her fra 1968 - hennes kanskje aller mest avholdte - truddelutt & gratulerer så mye med dagen din, Christine!!

Videoen er registrert på YouTube som:
Nikki Giovanni - Nikki-Rosa (Def Poetry)
Def Poetry Season 5, Episode 4 (S05 E04)
Air Date: 2005

Nikki-Rosa

childhood remembrances are always a drag
if you’re Black
you always remember things like living in Woodlawn
with no indoor toilet
and if you become famous or something
they never talk about how happy you were to have
your mother
all to yourself and
how good the water felt when you got your bath
from one of those
big tubs that folk in chicago barbecue in
and somehow when you talk about home
it never gets across how much you
understood their feelings
as the whole family attended meetings about Hollydale
and even though you remember
your biographers never understand
your father’s pain as he sells his stock
and another dream goes
And though you’re poor it isn’t poverty that
concerns you
and though they fought a lot
it isn’t your father’s drinking that makes any difference
but only that everybody is together and you
and your sister have happy birthdays and very good
Christmases
and I really hope no white person ever has cause
to write about me
because they never understand
Black love is Black wealth and they’ll
probably talk about my hard childhood
and never understand that
all the while I was quite happy

(Fra "Black Feeling, Black Talk, Black Judgment." 1968.)

*

(Se september i menyen til høyre for mer Nikki Giovanni.)

OK, ikke akkurat poesi - men: oj!

2009-03-14T16:04:00.005+01:00

Her, i løpet av 9 minutter, presenterer Hans Rosling en for meg på mange måter ny synsvinkel - og dét på en sånn måte - at det ga meg en skikkelig "oj!-opplevelse", en "eureka!-opplevelse" - akkurat som god litteratur kan det:

*

Robert Bly

2009-03-01T06:31:00.010+01:00

Jepp, det er på høy tid denne bloggen kikker innom den amerikanske poeten, forfatteren og fredsaktivisten Robert Bly, født 23. desember 1926 i Minnesota, USA av norskættede foreldre.

Den omfattende og flotte hjemmesiden hans fins her.

Og to interessante Dagbladet.no-artikler skrevet av den norske poeten Helge Torvund:
Leksjon en: "Om diktinga og arbeidet til den amerikanske poeten Robert Bly."
Leksjon to: "Å liggja lågt."

CALL AND ANSWER

Tell me why it is we don´t lift our voices these days
And cry over what is happening. Have you noticed
The plans are made for Iraq and the ice cap is melting?

I say to myself: "Go on, cry. What´s the sense
Of being an adult and having no voice? Cry out!
See who will answer! This is Call and Answer!"

We will have to call especially loud to reach
Our angels, who are hard of hearing; they are hiding
In the jugs of silence filled during our wars.

Have we agreed to so many wars that we can¹t
Escape from silence? If we don´t lift our voices, we allow
Others (who are ourselves) to rob the house.

How come we´ve listened to the great criers -- Neruda,
Akhmatova, Thoreau, Frederick Douglass -- and now
We¹re silent as sparrows in the little bushes?

Some masters say our life lasts only seven days.
Where are we in the week? Is it Thursday yet?
Hurry, cry now! Soon Sunday night will come.

*

THE BLINDING OF SAMSON

Don't you see them? They are coming to blind Samson!
But some of us don't want the day to end!
If Samson goes blind, what will happen to the sea?

Isn't it bad enough that the sun goes down
Each night, while children throw shoes at the moon?
I remember my mother's grief at sunset.

Now I remember my father. I remember
Every father when he is wrestling with his son.
Oh Lord of the Four Quarters— he is destined to lose!

You gypsy singers, make some raw cries!
Call in the crows to fly over the plowed fields.
I want the beating palms to cry out for Samson.

I want rough voices and shouting women
To cry out against the blinding of Samson.
I will always cry— take away those knives!

Isn't it enough that the Evening Star sets every night
And lovemaking ends at dawn? Please, God, help
The human beings, for men are coming to blind Samson.

*

Unn deg en lunsjpause med Li-Young Lee!

2009-02-17T22:11:00.008+01:00

Møt den amerikanske poeten Li-Young Lee - født 19. august, 1957 i Indonesia og fra 1964 bosatt i USA - introdusert av poeten Robert Hass:

Mer om Li-Young Lee - og flere av diktene hans - fins her.

*

Gertrude Stein: A Very Valentine

2009-02-14T03:16:00.016+01:00

Gertrude Stein (født 3. februar 1874 i Pennsylvania, USA - død 27. juli 1946 i Paris) var en amerikansk forfatter og med-katalysator for utviklingen av moderne kunst og litteratur. Hun tilbrakte det meste av sitt liv i Frankrike. Fra 1909 og til sin død bodde hun sammen med Alice B. Toklas i 27 Rue de Fleurus. I 1920-årene ble stuene i denne leiligheten deres et kjent samlingssted for forfattere som Sherwood Anderson og kunstmalere som Pablo Picasso.

“Portrett av Gertrude Stein” av Pablo Picasso, 1903, Metropolitan Museum of Art, New York City. (Da en bekjent bemerket at Gertrude Stein ikke liknet på portrettet sitt, svarte Picasso: “Hun kommer til å gjøre det.”)

“A Very Valentine” er et kort dikt inkorporert i en tekst som etter hvert har fått tittelen “A Valentine to Sherwood Anderson". Og dette korte diktet er - tror jeg nok en kan si - very, very Gertrude Stein:

A Very Valentine

Very fine is my valentine.
Very fine and very mine.
Very mine is my valentine very mine and very fine.
Very fine is my valentine and mine, very fine very mine and mine is my valentine.

En liten animasjon hvor vi hører Stein lese dette diktet fins her.

Og hele hennes “A Valentine to Sherwood Anderson” kan høres her.

Steins mest siterte linje er nok: “Rose is a rose is a rose is a rose.”

Mer om Gertrude Stein:

på engelsk Wikipedia

og på Poetry Foundation.

Barnas Poet Laureate i Storbritannia

2009-02-08T04:29:00.014+01:00

Poeten og barnebokforfatteren Michael Rosen (født 7 mai, 1946 i London) er Storbritannias femte Children´s Laureate. Rosen, som selv er av jødisk avstamning, deltok 10. januar i år under en protest mot bombingen av Gaza - med et nyskrevet dikt:

Nettstedet hans fins her.

Og en liten kampanje-snutt han lagde i forbindelse med “Sommerens leseutfordring” 2008:

Og - tatarataaaa: The Michael Rosen Rap -

*

John Updike

2009-01-30T06:23:00.014+01:00

John Updike (18.mars,1932 - 27.januar,2009) skrev ikke bare romaner og noveller - han skrev også dikt. Her er to eksempler fra Collected Poems 1953-1993 :

Ex-Basketball Player

Pearl Avenue runs past the high-school lot,
Bends with the trolley tracks, and stops, cut off
Before it has a chance to go two blocks,
At Colonel McComsky Plaza. Berth’s Garage
Is on the corner facing west, and there,
Most days, you'll find Flick Webb, who helps Berth out.

Flick stands tall among the idiot pumps—
Five on a side, the old bubble-head style,
Their rubber elbows hanging loose and low.
One’s nostrils are two S’s, and his eyes
An E and O. And one is squat, without
A head at all—more of a football type.

Once Flick played for the high-school team, the Wizards.
He was good: in fact, the best. In ’46
He bucketed three hundred ninety points,
A county record still. The ball loved Flick.
I saw him rack up thirty-eight or forty
In one home game. His hands were like wild birds.

He never learned a trade, he just sells gas,
Checks oil, and changes flats. Once in a while,
As a gag, he dribbles an inner tube,
But most of us remember anyway.
His hands are fine and nervous on the lug wrench.
It makes no difference to the lug wrench, though.

Off work, he hangs around Mae’s Luncheonette.
Grease-gray and kind of coiled, he plays pinball,
Smokes those thin cigars, nurses lemon phosphates.
Flick seldom says a word to Mae, just nods
Beyond her face toward bright applauding tiers
Of Necco Wafers, Nibs, and Juju Beads.

(Skrevet i 1954)

Perfection Wasted

And another regrettable thing about death
is the ceasing of your own brand of magic,
which took a whole life to develop and market -
the quips, the witticisms, the slant
adjusted to a few, those loved ones nearest
the lip of the stage, their soft faces blanched
in the footlight glow, their laughter close to tears,
their warm pooled breath in and out with your heartbeat,
their response and your performance twinned.
The jokes over the phone. The memories packed
in the rapid-access file. The whole act.
Who will do it again? That's it: no one;
imitators and descendants aren't the same.

(Datert 24. januar, 1990)

Og her er Updike i samtale med "The Book Review"-redaktøren Sam Tanenhaus, oktober 2008:

Noen Updike-sitater:

"Creativity is merely a plus name for regular activity . . . any activity becomes creative when the doer cares about doing it, or better."

"Art is like baby shoes. When you coat them with gold, they can no longer be worn."  

"I write with experiences in mind, but I don't write about them, I write out of them."  

*

Ted Koosers brukbare dikt

2009-01-23T07:54:00.009+01:00

Her er et av mine yndlingsdikt av Ted Kooser, poeten som vokste opp i "min" barndomsby, Ames, Iowa (og var US Poet Laureate 2004-2006) - tittelen på dette blogginnslaget henspeiler på det han med et lite smil forteller etter at han har lest ferdig diktet:

At the Cancer Clinic

She is being helped toward the open door
that leads to the examining rooms
by two young women I take to be her sisters.
Each bends to the weight of an arm
and steps with the straight, tough bearing
of courage. At what must seem to be
a great distance, a nurse holds the door,
smiling and calling encouragement.
How patient she is in the crisp white sails
of her clothes. The sick woman
peers from under her funny knit cap
to watch each foot swing scuffing forward
and take its turn under her weight.
There is no restlessness or impatience
or anger anywhere in sight. Grace
fills the clean mold of this moment
and all the shuffling magazines grow still.

*

(Fra Delights & Shadows, Copper Canyon Press, Port Townsend, WA 2004)

Mer om Ted Kooser fins på denne bloggen 15. juli, 2008.

I dag skjer det!

2009-01-20T04:31:00.012+01:00

Fra kl. 17:29 direkte på NRK2 (og CNN, BBC, m.v., samt mange nettsteder) kan vi se denne historiske begivenheten direkte. Barack Obama innsettes som president i USA!

Og rett etter innsettelsestalen, leser poeten Elizabeth Alexander et dikt hun har skrevet for anledningen.

Det er ingen selvfølge at en president velger å be en poet lese et dikt under sin innsettelsesseremoni. Bare tre ganger tidligere har det hendt; Robert Frost under John F. Kennedys innsettelse i 1961, Maya Angelou under Bill Clintons første innsettelse i 1993 og Miller Williams under Bill Clintons andre innsettelse i 1997.

På nettstedet for innsettelsen av Barack Obama kan vi lese dette om Elizabeth Alexander.

Og her er et ferskt og interessant intervju med Elizabeth Alexander - i Houston Chronicle, 19. januar, 2008.

Da Elizabeth Alexander fikk Jackson Poetry Prize 2007, kvitterte hun med å lese et av sine dikt som nettopp omhandler poesi; “Ars Poetica #100: I believe” (Ars Poetica = veiledning i diktekunsten) :

Ars Poetica #100: I Believe

Poetry, I tell my students, 
is idiosyncratic. Poetry
is where we are ourselves, 
(though Sterling Brown said
“Every ‘I’ is a dramatic ‘I’”) 
digging in the clam flats
for the shell that snaps,
 emptying the proverbial pocketbook.
Poetry is what you find
 in the dirt in the corner,
overhear on the bus, God
 in the details, the only way
to get from here to there. 
Poetry (and now my voice is rising)
is not all love, love, love, 
and I’m sorry the dog died.
Poetry (here I hear myself loudest)
 is the human voice,
and are we not of interest to each other?

*

Det blir spennende å høre det nye diktet hennes i dag!

*

Og her er det:

Praise Song for the Day
A Poem for Barack Obama’s Presidential Inauguration

Each day we go about our business,
walking past each other, catching each other’s
eyes or not, about to speak or speaking.

All about us is noise. All about us is
noise and bramble, thorn and din, each
one of our ancestors on our tongues.

Someone is stitching up a hem, darning
a hole in a uniform, patching a tire,
repairing the things in need of repair.

Someone is trying to make music somewhere,
with a pair of wooden spoons on an oil drum,
with cello, boom box, harmonica, voice.

A woman and her son wait for the bus.
A farmer considers the changing sky.
A teacher says, Take out your pencils. Begin.

We encounter each other in words, words
spiny or smooth, whispered or declaimed,
words to consider, reconsider.

We cross dirt roads and highways that mark
the will of some one and then others, who said
I need to see what’s on the other side.

I know there’s something better down the road.
We need to find a place where we are safe.
We walk into that which we cannot yet see.

Say it plain: that many have died for this day.
Sing the names of the dead who brought us here,
who laid the train tracks, raised the bridges,

picked the cotton and the lettuce, built
brick by brick the glittering edifices
they would then keep clean and work inside of.

Praise song for struggle, praise song for the day.
Praise song for every hand-lettered sign,
the figuring-it-out at kitchen tables.

Some live by love thy neighbor as thyself,
others by first do no harm or take no more
than you need. What if the mightiest word is love?

Love beyond marital, filial, national,
love that casts a widening pool of light,
love with no need to pre-empt grievance.

In today’s sharp sparkle, this winter air,
any thing can be made, any sentence begun.
On the brink, on the brim, on the cusp,

praise song for walking forward in that light.

*

Og her på programmet "The Colbert Report" diskuterer hun Praise Song for the Day - og forklarer forskjellen på en metafor og en løgn:

The Colbert ReportMon - Thurs 11:30pm / 10:30c

Elizabeth Alexander

Colbert Report Full Episodes
Colbert Report Tickets

Paul McCartney Appearance
More Funny Videos

There is only one danger for you here…

2009-01-10T22:45:00.008+01:00

The Soldiers in the Garden
Isla Negra, Chile, September 1973

After the coup,
the soldiers appeared
in Neruda’s garden one night,
raising lanterns to interrogate the trees,
cursing at the rocks that tripped them.
From the bedroom window
they could have been
the conquistadores of drowned galleons,
back from the sea to finish
plundering the coast.

The poet was dying;
cancer flashed through his body
and left him rolling in the bed to kill the flames.
Still, when the lieutenant stormed upstairs,
Neruda faced him and said:
There is only one danger for you here: poetry.
The lieutenant brought his helmet to his chest,
apologized to señor Neruda
and squeezed himself back down the stairs.
The lanterns dissolved one by one from the trees.

For thirty years
we have been searching
for another incantation
to make the soldiers
vanish from the garden.

Martín Espada,

fra The Republic of Poetry (Norton, 2006)

*

Apropos Israels invasjon i Gaza i natt

2009-01-04T12:10:00.018+01:00

Her er en interessant artikkel: “The Dialogue of Poetry: Palestinian and Israeli Poets Writing Through Conflict and Peace” av Yvette Neisser. (Dessverre er den for lang til å oversette til norsk akkurat nå.)

Mens jeg lette etter denne artikkelen, kom jeg over disse to graffiti-verkene av Banksy, riktignok på muren i Vestbanken:

“Muren, Betlehem”

Foto: Markus Ortner, 2005 (og med nedlastningstillatelse)

Og kom til å huske på en bok jeg ble litt klokere av:

After the Last Sky
- foto-essays av Edward W. Said og Jean Mohr

Alt mens jeg innimellom fulgte med på BBC - og da datt plutselig denne linjen ned i huet på meg - håper jeg siterer den rett her:

"A gun is something that makes a hole in people.”

Kurt Vonnegut (Breakfast of Champions)

GODT NYTT ÅR, FOLKENS!

2008-12-31T23:57:00.003+01:00

God Jul, Verden!

2008-12-23T03:48:00.017+01:00

Ja, nå synger mange mennesker rundt omkring på deg! Her er noen eksempler:

L'enfant au tambour - Jairo

“L'enfant au tambour” er den franske versjonen av "Little Drummer Boy." Den har et noe annet innhold, en annen historie, enn den engelske versjonen. Selv syns jeg den franske teksten er finest. Direkte oversatt til engelsk (men ikke helt identisk med Jairos versjon):

On the road
Pa Ram Pam Pam Pam
Little drummer goes
Pa Ram Pam Pam Pam
He feels his heart beating
Pa Ram Pam Pam Pam
To the rhythm of his steps!
Pa Ram Pam Pam Pam
Ram Pam Pam Pam
Ram Pam Pam Pam
Oh! Little child
Pa Ram Pam Pam Pam
Where are you going?

Yesterday, my father
Pa Ram Pam Pam Pam
Followed the drummer
Pa Ram Pam Pam Pam
The soldiers' drummer
Pa Ram Pam Pam Pam
Ram Pam Pam Pam
Ram Pam Pam Pam

I want to give him for his return
My drum
All the angels
Pa Ram Pam Pam Pam
Took their beautiful drums
Pa Ram Pam Pam Pam
And told the child
Pa Ram Pam Pam Pam
Your father is back!
Pa Ram Pam Pam Pam
Ram Pam Pam Pam
Ram Pam Pam Pam
And the child woke up
Pa Ram Pam Pam Pam
On his drum.

Santa Baby - Eartha Kitt

Aja Apinotci Jesus - Gerald Paquin

(Gerald Paquin er Anishinabe-Canadisk)

Feliz Navidad - Jose Feliciano

Dette innslaget er fra Feliciano´s julekonsert i Denmark i 1973 - og innholder en liten hilsen til - (næ, dét vil jeg ikke røpe :)

Tirunelveli (Tamilsk) - Augustin John og Roja Onru

Tradisjonell sang og dans - Ndare - fra Kinyarwanda (Rwanda) - Sandra K - i forbindelse med julefeiring

Russisk julesang - Villancico Ruso

Julenissen har gått seg bort i bushen og lærer å danse tradisjonell wanga i Wadeye, Northern Territory, Australia - William Parmbuk & The Belyuen Mob

Samle reinsdyr - Ulla Pirttijärvi (som er fra Utsjoki i Finland)

Fant ingen innslag med julesanger på samisk på YouTube - men Rudolf hvisket meg i øret at han syns denne her er veldig fin :) (bilder fra Finnmark og Troms)

John Lennon - Happy Christmas

*

solsnutimene

2008-12-22T21:52:00.005+01:00

få ligge under denne varme dyna, lytte
til de myke lydene der ute, havet
som høres ut som en fjern motorvei
nattbussen som nærmer seg, brummer
gjennom svingen ved Nordtun, øker fart forbi
jordet til Gunstein, huset til Berly, suser videre
ned Flakan mot fyret, den late applausen
fra takrenna over vindfanget, duringen
fra kjøleskapsmotoren, lyden av
gråt? filler´n, opp og hente
Jordkloden, legge den forsiktig
ned i senga, bre godt over den, stryke den
over kinnet, sette seg her i gyngestolen
rett ved siden av, nynne ei vuggevise med tusen
vers, ett for hvert språk den minnes gode ting med
og vonde, for hvert gulv den har å vaske, for hver
vedkubbe den må bære, for hver dag som likner natt
og hver natt som likner dag, våke over den
helt til det nye morgenbarnet kommer akende ned
Kvernhusåsen, oppdager Jordkloden, oj!
er den til meg? virkelig? løfter den
opp, rister litt i den, kjenner på det skjøre blå
innpakningspapiret, håperhåperhåper
og napper i sløyfebåndet

en nattdag fikk hun det for seg

2008-12-20T16:16:00.018+01:00

at hun skulle lufte et av skjelettene i skapet

personbilene strutset seg

lastebilene dobbelakslet seg

flyene fikk flyskrekk og måtte holde hender

kreaturene hoppet av kloden

menneskene prøvde å følge etter

og så ringte skapbestyreren

There´s a hole in the bucket

2008-11-27T12:28:00.014+01:00

Her er en av mine yndlingsfolkeviser, den som som Harry Belafonte og Odetta (Holmes) gjorde stor lykke med i Carnegie Hall i 1960. Visa har røtter helt tilbake til 1700-tallet (Tyskland) - og har vandret gjennom tid og rom og utviklet seg.

Teksten i Harry Belafonte & Odettas versjon:

There's a hole in the bucket, dear Liza, dear Liza,
There's a hole in the bucket, dear Liza, a hole.

Well fix it, dear Henry, dear Henry, dear Henry,
Well fix it, dear Henry, dear Henry, - fix it.

With what shall I fix it, dear Liza, dear Liza?
With what shall I fix it, dear Liza, with what?

With a straw, dear Henry, dear Henry, dear Henry,
With a straw, dear Henry, dear Henry, with a straw.

But the straw is too long, dear Liza, dear Liza,
The straw is too long, dear Liza, too long,

Cut it, dear Henry, dear Henry, dear Henry,
Well cut it, dear Henry, dear Henry, - cut it.

With what shall I cut it, dear Liza, dear Liza?
With what shall I cut it, dear Liza, with what?

With an axe, dear Henry, dear Henry, dear Henry,
With an axe, dear Henry, dear Henry, with an axe.

The axe is too dull, dear Liza, dear Liza,
The axe is too dull, dear Liza, too dull.

Sharpen it, dear Henry, dear Henry, dear Henry,
Well sharpen it, dear Henry, dear Henry - hone it.

On what shall I sharpen it, dear Liza, dear Liza?
On what shall I hone it, dear Liza, on what?

On a stone, dear Henry, dear Henry, dear Henry,
On a stone, dear Henry, dear Henry, on a stone.

But the stone is too dry, dear Liza, dear Liza,
The stone is too dry, dear Liza, too dry.

Well wet it, dear Henry, dear Henry, dear Henry,
Well wet it, dear Henry, dear Henry, - wet it.

With what shall I wet it, dear Liza, dear Liza?
With what shall I wet it, dear Liza, with what?

Try water, dear Henry, dear Henry, dear Henry,
Try water, dear Henry, dear Henry, - use water.

In what shall I fetch it, dear Liza, dear Liza?
In what shall I fetch it, dear Liza, in what?

In a bucket dear Henry, dear Henry, dear Henry,
In a bucket dear Henry, dear Henry, in a bucket.

There's a hole in the bucket, dear Liza, dear Liza,
There's a hole in the bucket, dear Liza, a hole.

I dag fikk jeg oversendt en artig animert framføring av denne visa - som en viss ung venn nylig fant på nettet. Nå KAN det tenkes at han sendte denne til meg fordi han mener det er en…eh, likhet (??!)…mellom undertegnede og dama her!

(Hmf ! :o)

*