(Med takk til Kåre Jacobsen på Diktkammeret som gjorde oppmerksom!)
*
mandag 27. juli 2009
torsdag 23. juli 2009
fredag 10. juli 2009
onsdag 1. juli 2009
Sørlandsbanen til besvær
Ja, som dere kanskje har skjønt av oppslagene i Dagbladet, kom ikke Anne-Ki på besøk til meg denne uken som planlagt. Hun har jo vært her på Lista flere ganger før opp gjennom årene, men siden jeg ikke har bil, har aksjonsradiusen her vært svært begrenset for å si det mildt. Derfor tenkte vi at i år skulle hun ha med den elektriske, slik at vi kunne ta oss mange av de fine turene som er mulig her på vakre Lista - ute i det fri!
For å være sikker på at hun kunne ha med seg den elektriske rullestolen sin på toget fra Oslo til Kristiansand, dro hun til Oslo S en uke før for å bestille billett “in person” - med stolen, selvfølgelig - og fikk på direkte spørsmål svar fra personalet der om at det ville gå helt fint med den stolen.
Selv avtalte jeg med Sørlandsruta reisen videre fra Kristiansand og hit til Lista, i god tid på forhånd naturligvis. De undersøkte - blide og velvillige som alltid - og fant ut at de ikke ville kunne sette henne av på holdeplassen her på Vere fordi det ikke er helt flatt og egnet utenfor her, men holdeplassen rett før Vere var grei. Kjempemessig!
Vi gledet oss begge to til frokoster på moloen, tur til fyret, til utstillinger, åpningen av det nye museet på Nordberg og besøk til kjente rundt her og til stranda og kanskje til og med et stykke innover hulveien!
Da dagen opprant - nå sist søndag - dro Anne-Ki i god tid til Oslo S, pakket og klar. Og så viste det seg altså at de ikke ville la henne bli med på toget likevel! Det var noe med en hendel som var i veien inne på toget der på Oslo S (og senere, i intervju med NSB kom det altså fram at avstigningen i Kristiansand også ville blitt umulig). Dette burde hun helt klart ha fått beskjed om allerede uka før da hun var der for å kjøpe billetten!
Ekspressbussene fra Oslo til Kristiansand tar ikke rullestol, punktum. Og fly må bestilles to uker i forveien. Så der satt Anne-Ki på Oslo S - og her satt jeg på Lista. Og kunne ikke annet.
Jo, vi kunne i det minste kontakte Dagbladet. Èn ting er jo at NSB først sa ok til stolen - og deretter, ved avreisen, brått: nei! En annen ting er jo at denne saken her har en langt større dimensjon som bør belyses.
I den første reportasjen som kom på dagbladet.no syns vi nok saken kom litt skeivt ut og ble framstilt noe mangelfullt. Forløpet kom ikke skikkelig fram, blant annet. Debatt-tråden under ble deretter. Ditto med debatten under reportasje nummer to.
Nå er det jo ikke sikkert at det hadde hjulpet med en skikkelig framstilling av saken, heller. Debatt-trådene i nettavisene er generelt fulle av fordommer og raske konklusjoner basert på uvitenhet samme hva for saker som det kjøres debatt på.
I dette tilfellet her, kom det flere fornuftige debatt-innlegg, men disse forsvant i mølja til fordel for de innleggene som fikk flest leserpoeng. Og akkurat disse innleggene som fikk flest leserpoeng er et sosiologisk studium verd!
Anne-Ki fikk et skriv av personalet på NSB etter at de hadde funnet ut at hun ikke kunne bli med toget likevel. Jeg kopierer det inn her:
“Funksjonshemmede på tog
Alle nyere og moderniserte tog har godt utstyr for rullestolbrukere: Heis, handikaptoalett og festeanordninger for stolen. Eldre tog har tilgang på ramper og skinner slik at det er større behov for assistanse ved på- og avstigning. Enkelte tog har egen kupè med plass til ledsager. Ledsager med ledsagerbevis fra kommunen og honnørbevis reiser på honnørrabatt (50 prosent rabatt av ordinær pris for voksen billett).
Manuell bestilling
I dagens oppslag i Dagbladet får vi høre at det vil kunne ta 20-30 år før Anne-Ki kan få med seg beina sine på et kollektivt transportmiddel hit til Lista.
Om tre uker er det nøyaktig 40 år siden “one small step for man”…
På månen!
*
For å være sikker på at hun kunne ha med seg den elektriske rullestolen sin på toget fra Oslo til Kristiansand, dro hun til Oslo S en uke før for å bestille billett “in person” - med stolen, selvfølgelig - og fikk på direkte spørsmål svar fra personalet der om at det ville gå helt fint med den stolen.
Selv avtalte jeg med Sørlandsruta reisen videre fra Kristiansand og hit til Lista, i god tid på forhånd naturligvis. De undersøkte - blide og velvillige som alltid - og fant ut at de ikke ville kunne sette henne av på holdeplassen her på Vere fordi det ikke er helt flatt og egnet utenfor her, men holdeplassen rett før Vere var grei. Kjempemessig!
Vi gledet oss begge to til frokoster på moloen, tur til fyret, til utstillinger, åpningen av det nye museet på Nordberg og besøk til kjente rundt her og til stranda og kanskje til og med et stykke innover hulveien!
Da dagen opprant - nå sist søndag - dro Anne-Ki i god tid til Oslo S, pakket og klar. Og så viste det seg altså at de ikke ville la henne bli med på toget likevel! Det var noe med en hendel som var i veien inne på toget der på Oslo S (og senere, i intervju med NSB kom det altså fram at avstigningen i Kristiansand også ville blitt umulig). Dette burde hun helt klart ha fått beskjed om allerede uka før da hun var der for å kjøpe billetten!
Ekspressbussene fra Oslo til Kristiansand tar ikke rullestol, punktum. Og fly må bestilles to uker i forveien. Så der satt Anne-Ki på Oslo S - og her satt jeg på Lista. Og kunne ikke annet.
Jo, vi kunne i det minste kontakte Dagbladet. Èn ting er jo at NSB først sa ok til stolen - og deretter, ved avreisen, brått: nei! En annen ting er jo at denne saken her har en langt større dimensjon som bør belyses.
I den første reportasjen som kom på dagbladet.no syns vi nok saken kom litt skeivt ut og ble framstilt noe mangelfullt. Forløpet kom ikke skikkelig fram, blant annet. Debatt-tråden under ble deretter. Ditto med debatten under reportasje nummer to.
Nå er det jo ikke sikkert at det hadde hjulpet med en skikkelig framstilling av saken, heller. Debatt-trådene i nettavisene er generelt fulle av fordommer og raske konklusjoner basert på uvitenhet samme hva for saker som det kjøres debatt på.
I dette tilfellet her, kom det flere fornuftige debatt-innlegg, men disse forsvant i mølja til fordel for de innleggene som fikk flest leserpoeng. Og akkurat disse innleggene som fikk flest leserpoeng er et sosiologisk studium verd!
Anne-Ki fikk et skriv av personalet på NSB etter at de hadde funnet ut at hun ikke kunne bli med toget likevel. Jeg kopierer det inn her:
“Funksjonshemmede på tog
NSB ønsker at toget skal være et praktisk fremkomstmiddel for alle. Derfor er universell utforming prioritert ved anskaffelse av nye og ved betydelig modernisering av gamle tog. Skal du være trygg for at du får en behagelig reise, er det viktig at du orienterer deg om hvilke hjelpemidler som finnes på din togavgang.
For å være sikker på at NSB er i stand til å møte ditt behov, bør du bestille reisen senest dagen før du skal reise. Da kan også konduktøren varsles og være spesielt oppmerksom på at du kommer og sørge for at nødvendige hjelpemidler er på plass.
For å være sikker på at NSB er i stand til å møte ditt behov, bør du bestille reisen senest dagen før du skal reise. Da kan også konduktøren varsles og være spesielt oppmerksom på at du kommer og sørge for at nødvendige hjelpemidler er på plass.
Alle nyere og moderniserte tog har godt utstyr for rullestolbrukere: Heis, handikaptoalett og festeanordninger for stolen. Eldre tog har tilgang på ramper og skinner slik at det er større behov for assistanse ved på- og avstigning. Enkelte tog har egen kupè med plass til ledsager. Ledsager med ledsagerbevis fra kommunen og honnørbevis reiser på honnørrabatt (50 prosent rabatt av ordinær pris for voksen billett).
Manuell bestilling
Krever din togreise spesielle behov er det viktig at du bestiller billetten gjennom NSB Kundeservice på telefon 815 00 888 eller hos en kundebehandler på stasjonen. Spesielle behov kan i dag ikke bestilles på nettet, men funksjonshemmede får likevel tilgang til de samme rabatter
Motoriserte rullestoler
Motoriserte rullestoler
Plassen for rullestoler tilfredsstiller internasjonale mål og er på 700 x 1200 millimeter. Rullestolen må ikke veie mer enn 250 – 350 kilo inklusive bruker. Dersom disse målkravene tilfredsstilles, kan rullestolen sikres under transport, og brukeren får tilgang til handikaptoalett, ramper og heiser der det er tilstede.
Rullestolheisenes begrensning varierer fra togtype til togtype. Dersom vekten på passasjer og rullestol totalt overstiger disse begrensningene, vil ikke heisen løfte. Hjelpemidler som skinner har en tålegrense på 250 kilo og ramper på stasjonen har en grense på 300 kilo. Motoriserte rullestoler må dessuten være typegodkjent som rullestoler av Statens refusjonsordning for hjelpemidler.
Rullestolen må kunne festes forsvarlig på anvist plass. I motsatt fall vil den kunne komme i bevegelse under uønskede hendelser og den vil stenge mulige rømningsveier ved eventuell evakuering. Dermed kan den utgjøre en sikkerhetsrisiko for både brukeren og andre passasjerer.
NB! Brukere av rullestoler som ikke tilfredsstiller disse kravene kan ikke forventes plass på NSBs tog og blir heller ikke tilbudt spesialtransport av NSB. Togene på Trønderbanen tar desverre ikke elektriske rullestoler ombord.”
Anne-Kis stol er innenfor målene og vekten (hva enten hun sitter i den eller ikke).
Legg forresten merke til setningen: “og blir heller ikke tilbudt spesialtransport av NSB.”
Nå er jo denne stolen til Anne-Ki hennes bein. Det er denne stolen som gjør at hun kan klare seg selv uten hjelp. Det er denne stolen som det går helt greit med på andre baner hun reiser med. Og det er denne stolen hun føler seg 100% trygg i. Det er ikke som om hun har en rullestol-park å velge i; det er denne stolen hun har. Punktum.
NB! Brukere av rullestoler som ikke tilfredsstiller disse kravene kan ikke forventes plass på NSBs tog og blir heller ikke tilbudt spesialtransport av NSB. Togene på Trønderbanen tar desverre ikke elektriske rullestoler ombord.”
Anne-Kis stol er innenfor målene og vekten (hva enten hun sitter i den eller ikke).
Legg forresten merke til setningen: “og blir heller ikke tilbudt spesialtransport av NSB.”
Nå er jo denne stolen til Anne-Ki hennes bein. Det er denne stolen som gjør at hun kan klare seg selv uten hjelp. Det er denne stolen som det går helt greit med på andre baner hun reiser med. Og det er denne stolen hun føler seg 100% trygg i. Det er ikke som om hun har en rullestol-park å velge i; det er denne stolen hun har. Punktum.
I dagens oppslag i Dagbladet får vi høre at det vil kunne ta 20-30 år før Anne-Ki kan få med seg beina sine på et kollektivt transportmiddel hit til Lista.
Om tre uker er det nøyaktig 40 år siden “one small step for man”…
På månen!
*
onsdag 20. mai 2009
Naomi Shihab Nye
(Med stor takk til Kjersti Bjørkmo som gjorde oppmerksom!)
Naomi Shihab Nye måtte jeg straks finne ut mer om - bl.a. her!
Poetry Foundation har lagt ut flere av diktene hennes - her!
Og her er et dikt som traff meg ekstra:
Boy and Egg
Every few minutes, he wants
to march the trail of flattened rye grass
back to the house of muttering
hens. He too could make
a bed in hay. Yesterday the egg so fresh
it felt hot in his hand and he pressed it
to his ear while the other children
laughed and ran with a ball, leaving him,
so little yet, too forgetful in games,
ready to cry if the ball brushed him,
riveted to the secret of birds
caught up inside his fist,
not ready to give it over
to the refrigerator
*
søndag 17. mai 2009
torsdag 23. april 2009
The Raven av Edgar Allan Poe & The Alan Parsons Projects versjon
The Raven
Once upon a midnight dreary, while I pondered, weak and weary,
Over many a quaint and curious volume of forgotten lore—
While I nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping,
As of some one gently rapping, rapping at my chamber door.
“’Tis some visiter,” I muttered, “tapping at my chamber door—
Only this and nothing more.”
Ah, distinctly I remember it was in the bleak December;
And each separate dying ember wrought its ghost upon the floor.
Eagerly I wished the morrow;—vainly I had sought to borrow
From my books surcease of sorrow—sorrow for the lost Lenore—
For the rare and radiant maiden whom the angels name Lenore—
Nameless here for evermore.
And the silken, sad, uncertain rustling of each purple curtain
Thrilled me—filled me with fantastic terrors never felt before;
So that now, to still the beating of my heart, I stood repeating
“’Tis some visiter entreating entrance at my chamber door—
Some late visiter entreating entrance at my chamber door;—
This it is and nothing more.”
Presently my soul grew stronger; hesitating then no longer,
“Sir,” said I, “or Madam, truly your forgiveness I implore;
But the fact is I was napping, and so gently you came rapping,
And so faintly you came tapping, tapping at my chamber door,
That I scarce was sure I heard you”—here I opened wide the door;—
Darkness there and nothing more.
Deep into that darkness peering, long I stood there wondering, fearing,
Doubting, dreaming dreams no mortal ever dared to dream before;
But the silence was unbroken, and the stillness gave no token,
And the only word there spoken was the whispered word, “Lenore?”
This I whispered, and an echo murmured back the word, “Lenore!”—
Merely this and nothing more.
Back into the chamber turning, all my soul within me burning,
Soon again I heard a tapping somewhat louder than before.
“Surely,” said I, “surely that is something at my window lattice;
Let me see, then, what thereat is, and this mystery explore—
Let my heart be still a moment and this mystery explore;—
’Tis the wind and nothing more!”
Open here I flung the shutter, when, with many a flirt and flutter,
In there stepped a stately Raven of the saintly days of yore;
Not the least obeisance made he; not a minute stopped or stayed he;
But, with mien of lord or lady, perched above my chamber door—
Perched upon a bust of Pallas just above my chamber door—
Perched, and sat, and nothing more.
Then this ebony bird beguiling my sad fancy into smiling,
By the grave and stern decorum of the countenance it wore,
“Though thy crest be shorn and shaven, thou,” I said, “art sure no craven,
Ghastly grim and ancient Raven wandering from the Nightly shore—
Tell me what thy lordly name is on the Night’s Plutonian shore!”
Quoth the Raven “Nevermore.”
Much I marvelled this ungainly fowl to hear discourse so plainly,
Though its answer little meaning—little relevancy bore;
For we cannot help agreeing that no living human being
Ever yet was blessed with seeing bird above his chamber door—
Bird or beast upon the sculptured bust above his chamber door,
With such name as “Nevermore.”
But the Raven, sitting lonely on the placid bust, spoke only
That one word, as if his soul in that one word he did outpour.
Nothing farther then he uttered—not a feather then he fluttered—
Till I scarcely more than muttered “Other friends have flown before—
On the morrow he will leave me, as my Hopes have flown before.”
Then the bird said “Nevermore.”
Startled at the stillness broken by reply so aptly spoken,
“Doubtless,” said I, “what it utters is its only stock and store
Caught from some unhappy master whom unmerciful Disaster
Followed fast and followed faster till his songs one burden bore—
Till the dirges of his Hope that melancholy burden bore
Of ‘Never—nevermore’.”
But the Raven still beguiling all my fancy into smiling,
Straight I wheeled a cushioned seat in front of bird, and bust and door;
Then, upon the velvet sinking, I betook myself to linking
Fancy unto fancy, thinking what this ominous bird of yore—
What this grim, ungainly, ghastly, gaunt, and ominous bird of yore
Meant in croaking “Nevermore.”
This I sat engaged in guessing, but no syllable expressing
To the fowl whose fiery eyes now burned into my bosom’s core;
This and more I sat divining, with my head at ease reclining
On the cushion’s velvet lining that the lamp-light gloated o’er,
But whose velvet-violet lining with the lamp-light gloating o’er,
She shall press, ah, nevermore!
Then, methought, the air grew denser, perfumed from an unseen censer
Swung by Seraphim whose foot-falls tinkled on the tufted floor.
“Wretch,” I cried, “thy God hath lent thee—by these angels he hath sent thee
Respite—respite and nepenthe from thy memories of Lenore;
Quaff, oh quaff this kind nepenthe and forget this lost Lenore!”
Quoth the Raven “Nevermore.”
“Prophet!” said I, “thing of evil!—prophet still, if bird or devil!—
Whether Tempter sent, or whether tempest tossed thee here ashore,
Desolate yet all undaunted, on this desert land enchanted—
On this home by Horror haunted—tell me truly, I implore—
Is there—is there balm in Gilead?—tell me—tell me, I implore!”
Quoth the Raven “Nevermore.”
“Prophet!” said I, “thing of evil!—prophet still, if bird or devil!
By that Heaven that bends above us—by that God we both adore—
Tell this soul with sorrow laden if, within the distant Aidenn,
It shall clasp a sainted maiden whom the angels name Lenore—
Clasp a rare and radiant maiden whom the angels name Lenore.”
Quoth the Raven “Nevermore.”
“Be that word our sign of parting, bird or fiend!” I shrieked, upstarting—
“Get thee back into the tempest and the Night’s Plutonian shore!
Leave no black plume as a token of that lie thy soul hath spoken!
Leave my loneliness unbroken!—quit the bust above my door!
Take thy beak from out my heart, and take thy form from off my door!”
Quoth the Raven “Nevermore.”
And the Raven, never flitting, still is sitting, still is sitting
On the pallid bust of Pallas just above my chamber door;
And his eyes have all the seeming of a demon’s that is dreaming,
And the lamp-light o’er him streaming throws his shadow on the floor;
And my soul from out that shadow that lies floating on the floor
Shall be lifted—nevermore!
(Edgar Allan Poe, 1845)
En fin artikkel om Edgar Allan Poe på norsk Wikipedia her!
Og om The Alan Parsons Project på engelsk Wikipedia her!
*
Over many a quaint and curious volume of forgotten lore—
While I nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping,
As of some one gently rapping, rapping at my chamber door.
“’Tis some visiter,” I muttered, “tapping at my chamber door—
Only this and nothing more.”
Ah, distinctly I remember it was in the bleak December;
And each separate dying ember wrought its ghost upon the floor.
Eagerly I wished the morrow;—vainly I had sought to borrow
From my books surcease of sorrow—sorrow for the lost Lenore—
For the rare and radiant maiden whom the angels name Lenore—
Nameless here for evermore.
And the silken, sad, uncertain rustling of each purple curtain
Thrilled me—filled me with fantastic terrors never felt before;
So that now, to still the beating of my heart, I stood repeating
“’Tis some visiter entreating entrance at my chamber door—
Some late visiter entreating entrance at my chamber door;—
This it is and nothing more.”
Presently my soul grew stronger; hesitating then no longer,
“Sir,” said I, “or Madam, truly your forgiveness I implore;
But the fact is I was napping, and so gently you came rapping,
And so faintly you came tapping, tapping at my chamber door,
That I scarce was sure I heard you”—here I opened wide the door;—
Darkness there and nothing more.
Deep into that darkness peering, long I stood there wondering, fearing,
Doubting, dreaming dreams no mortal ever dared to dream before;
But the silence was unbroken, and the stillness gave no token,
And the only word there spoken was the whispered word, “Lenore?”
This I whispered, and an echo murmured back the word, “Lenore!”—
Merely this and nothing more.
Back into the chamber turning, all my soul within me burning,
Soon again I heard a tapping somewhat louder than before.
“Surely,” said I, “surely that is something at my window lattice;
Let me see, then, what thereat is, and this mystery explore—
Let my heart be still a moment and this mystery explore;—
’Tis the wind and nothing more!”
Open here I flung the shutter, when, with many a flirt and flutter,
In there stepped a stately Raven of the saintly days of yore;
Not the least obeisance made he; not a minute stopped or stayed he;
But, with mien of lord or lady, perched above my chamber door—
Perched upon a bust of Pallas just above my chamber door—
Perched, and sat, and nothing more.
Then this ebony bird beguiling my sad fancy into smiling,
By the grave and stern decorum of the countenance it wore,
“Though thy crest be shorn and shaven, thou,” I said, “art sure no craven,
Ghastly grim and ancient Raven wandering from the Nightly shore—
Tell me what thy lordly name is on the Night’s Plutonian shore!”
Quoth the Raven “Nevermore.”
Much I marvelled this ungainly fowl to hear discourse so plainly,
Though its answer little meaning—little relevancy bore;
For we cannot help agreeing that no living human being
Ever yet was blessed with seeing bird above his chamber door—
Bird or beast upon the sculptured bust above his chamber door,
With such name as “Nevermore.”
But the Raven, sitting lonely on the placid bust, spoke only
That one word, as if his soul in that one word he did outpour.
Nothing farther then he uttered—not a feather then he fluttered—
Till I scarcely more than muttered “Other friends have flown before—
On the morrow he will leave me, as my Hopes have flown before.”
Then the bird said “Nevermore.”
Startled at the stillness broken by reply so aptly spoken,
“Doubtless,” said I, “what it utters is its only stock and store
Caught from some unhappy master whom unmerciful Disaster
Followed fast and followed faster till his songs one burden bore—
Till the dirges of his Hope that melancholy burden bore
Of ‘Never—nevermore’.”
But the Raven still beguiling all my fancy into smiling,
Straight I wheeled a cushioned seat in front of bird, and bust and door;
Then, upon the velvet sinking, I betook myself to linking
Fancy unto fancy, thinking what this ominous bird of yore—
What this grim, ungainly, ghastly, gaunt, and ominous bird of yore
Meant in croaking “Nevermore.”
This I sat engaged in guessing, but no syllable expressing
To the fowl whose fiery eyes now burned into my bosom’s core;
This and more I sat divining, with my head at ease reclining
On the cushion’s velvet lining that the lamp-light gloated o’er,
But whose velvet-violet lining with the lamp-light gloating o’er,
She shall press, ah, nevermore!
Then, methought, the air grew denser, perfumed from an unseen censer
Swung by Seraphim whose foot-falls tinkled on the tufted floor.
“Wretch,” I cried, “thy God hath lent thee—by these angels he hath sent thee
Respite—respite and nepenthe from thy memories of Lenore;
Quaff, oh quaff this kind nepenthe and forget this lost Lenore!”
Quoth the Raven “Nevermore.”
“Prophet!” said I, “thing of evil!—prophet still, if bird or devil!—
Whether Tempter sent, or whether tempest tossed thee here ashore,
Desolate yet all undaunted, on this desert land enchanted—
On this home by Horror haunted—tell me truly, I implore—
Is there—is there balm in Gilead?—tell me—tell me, I implore!”
Quoth the Raven “Nevermore.”
“Prophet!” said I, “thing of evil!—prophet still, if bird or devil!
By that Heaven that bends above us—by that God we both adore—
Tell this soul with sorrow laden if, within the distant Aidenn,
It shall clasp a sainted maiden whom the angels name Lenore—
Clasp a rare and radiant maiden whom the angels name Lenore.”
Quoth the Raven “Nevermore.”
“Be that word our sign of parting, bird or fiend!” I shrieked, upstarting—
“Get thee back into the tempest and the Night’s Plutonian shore!
Leave no black plume as a token of that lie thy soul hath spoken!
Leave my loneliness unbroken!—quit the bust above my door!
Take thy beak from out my heart, and take thy form from off my door!”
Quoth the Raven “Nevermore.”
And the Raven, never flitting, still is sitting, still is sitting
On the pallid bust of Pallas just above my chamber door;
And his eyes have all the seeming of a demon’s that is dreaming,
And the lamp-light o’er him streaming throws his shadow on the floor;
And my soul from out that shadow that lies floating on the floor
Shall be lifted—nevermore!
(Edgar Allan Poe, 1845)
En fin artikkel om Edgar Allan Poe på norsk Wikipedia her!
Og om The Alan Parsons Project på engelsk Wikipedia her!
*
onsdag 1. april 2009
torsdag 26. mars 2009
“Nikki-Rosa” av Nikki Giovanni
Ja, i dag må det seffern bli et dikt av Nikki G! Og velger dette her fra 1968 - hennes kanskje aller mest avholdte - truddelutt & gratulerer så mye med dagen din, Christine!!
Videoen er registrert på YouTube som:
Nikki Giovanni - Nikki-Rosa (Def Poetry)
Def Poetry Season 5, Episode 4 (S05 E04)
Air Date: 2005
Videoen er registrert på YouTube som:
Nikki Giovanni - Nikki-Rosa (Def Poetry)
Def Poetry Season 5, Episode 4 (S05 E04)
Air Date: 2005
Nikki-Rosa
childhood remembrances are always a drag
if you’re Black
you always remember things like living in Woodlawn
with no indoor toilet
and if you become famous or something
they never talk about how happy you were to have
your mother
all to yourself and
how good the water felt when you got your bath
from one of those
big tubs that folk in chicago barbecue in
and somehow when you talk about home
it never gets across how much you
understood their feelings
as the whole family attended meetings about Hollydale
and even though you remember
your biographers never understand
your father’s pain as he sells his stock
and another dream goes
And though you’re poor it isn’t poverty that
concerns you
and though they fought a lot
it isn’t your father’s drinking that makes any difference
but only that everybody is together and you
and your sister have happy birthdays and very good
Christmases
and I really hope no white person ever has cause
to write about me
because they never understand
Black love is Black wealth and they’ll
probably talk about my hard childhood
and never understand that
all the while I was quite happy
(Fra "Black Feeling, Black Talk, Black Judgment." 1968.)
*
childhood remembrances are always a drag
if you’re Black
you always remember things like living in Woodlawn
with no indoor toilet
and if you become famous or something
they never talk about how happy you were to have
your mother
all to yourself and
how good the water felt when you got your bath
from one of those
big tubs that folk in chicago barbecue in
and somehow when you talk about home
it never gets across how much you
understood their feelings
as the whole family attended meetings about Hollydale
and even though you remember
your biographers never understand
your father’s pain as he sells his stock
and another dream goes
And though you’re poor it isn’t poverty that
concerns you
and though they fought a lot
it isn’t your father’s drinking that makes any difference
but only that everybody is together and you
and your sister have happy birthdays and very good
Christmases
and I really hope no white person ever has cause
to write about me
because they never understand
Black love is Black wealth and they’ll
probably talk about my hard childhood
and never understand that
all the while I was quite happy
(Fra "Black Feeling, Black Talk, Black Judgment." 1968.)
*
(Se september i menyen til høyre for mer Nikki Giovanni.)
*
lørdag 14. mars 2009
OK, ikke akkurat poesi - men: oj!
Her, i løpet av 9 minutter, presenterer Hans Rosling en for meg på mange måter ny synsvinkel - og dét på en sånn måte - at det ga meg en skikkelig "oj!-opplevelse", en "eureka!-opplevelse" - akkurat som god litteratur kan det:
*
*
søndag 1. mars 2009
Robert Bly
Jepp, det er på høy tid denne bloggen kikker innom den amerikanske poeten, forfatteren og fredsaktivisten Robert Bly, født 23. desember 1926 i Minnesota, USA av norskættede foreldre.
Den omfattende og flotte hjemmesiden hans fins her.
Og to interessante Dagbladet.no-artikler skrevet av den norske poeten Helge Torvund:
Leksjon en: "Om diktinga og arbeidet til den amerikanske poeten Robert Bly."
Leksjon to: "Å liggja lågt."
CALL AND ANSWER
Tell me why it is we don´t lift our voices these days
And cry over what is happening. Have you noticed
The plans are made for Iraq and the ice cap is melting?
I say to myself: "Go on, cry. What´s the sense
Of being an adult and having no voice? Cry out!
See who will answer! This is Call and Answer!"
We will have to call especially loud to reach
Our angels, who are hard of hearing; they are hiding
In the jugs of silence filled during our wars.
Have we agreed to so many wars that we can¹t
Escape from silence? If we don´t lift our voices, we allow
Others (who are ourselves) to rob the house.
How come we´ve listened to the great criers -- Neruda,
Akhmatova, Thoreau, Frederick Douglass -- and now
We¹re silent as sparrows in the little bushes?
Some masters say our life lasts only seven days.
Where are we in the week? Is it Thursday yet?
Hurry, cry now! Soon Sunday night will come.
*
THE BLINDING OF SAMSON
Tell me why it is we don´t lift our voices these days
And cry over what is happening. Have you noticed
The plans are made for Iraq and the ice cap is melting?
I say to myself: "Go on, cry. What´s the sense
Of being an adult and having no voice? Cry out!
See who will answer! This is Call and Answer!"
We will have to call especially loud to reach
Our angels, who are hard of hearing; they are hiding
In the jugs of silence filled during our wars.
Have we agreed to so many wars that we can¹t
Escape from silence? If we don´t lift our voices, we allow
Others (who are ourselves) to rob the house.
How come we´ve listened to the great criers -- Neruda,
Akhmatova, Thoreau, Frederick Douglass -- and now
We¹re silent as sparrows in the little bushes?
Some masters say our life lasts only seven days.
Where are we in the week? Is it Thursday yet?
Hurry, cry now! Soon Sunday night will come.
*
THE BLINDING OF SAMSON
Don't you see them? They are coming to blind Samson!
But some of us don't want the day to end!
If Samson goes blind, what will happen to the sea?
Isn't it bad enough that the sun goes down
Each night, while children throw shoes at the moon?
I remember my mother's grief at sunset.
Now I remember my father. I remember
Every father when he is wrestling with his son.
Oh Lord of the Four Quarters— he is destined to lose!
You gypsy singers, make some raw cries!
Call in the crows to fly over the plowed fields.
I want the beating palms to cry out for Samson.
I want rough voices and shouting women
To cry out against the blinding of Samson.
I will always cry— take away those knives!
Isn't it enough that the Evening Star sets every night
And lovemaking ends at dawn? Please, God, help
The human beings, for men are coming to blind Samson.
*
tirsdag 17. februar 2009
Unn deg en lunsjpause med Li-Young Lee!
Møt den amerikanske poeten Li-Young Lee - født 19. august, 1957 i Indonesia og fra 1964 bosatt i USA - introdusert av poeten Robert Hass:
Mer om Li-Young Lee - og flere av diktene hans - fins her.
*
Mer om Li-Young Lee - og flere av diktene hans - fins her.
*
Abonner på:
Innlegg (Atom)
