solsnutimene

få ligge under denne varme dyna, lytte
til de myke lydene der ute, havet
som høres ut som en fjern motorvei
nattbussen som nærmer seg, brummer 
gjennom svingen ved Nordtun, øker fart forbi
jordet til Gunstein, huset til Berly, suser videre
ned Flakan mot fyret, den late applausen
fra takrenna over vindfanget, duringen
fra kjøleskapsmotoren, lyden av
gråt? filler´n, opp og hente
Jordkloden, legge den forsiktig
ned i senga, bre godt over den, stryke den
over kinnet, sette seg her i gyngestolen
rett ved siden av, nynne ei vuggevise med tusen
vers, ett for hvert språk den minnes gode ting med
og vonde, for hvert gulv den har å vaske, for hver
vedkubbe den må bære, for hver dag som likner natt
og hver natt som likner dag, våke over den
helt til det nye morgenbarnet kommer akende ned
Kvernhusåsen, oppdager Jordkloden, oj!
er den til meg? virkelig? løfter den
opp, rister litt i den, kjenner på det skjøre blå
innpakningspapiret, håperhåperhåper
og napper i sløyfebåndet

*