leser stjernene støpt i fortauet

ned Hollywood Boulevard i 35 grader C
som å spasere omkring inni kroppen sin, gisper du
stuper vi over dørstokken til første og beste Starbucks
vrenger huden og vettet under fossen av kjølig luft fra
lukene i taket, vifter fluer fra nakken, virrende
like bak oss i køen her ved disken
denne tynne, gamle mannen i fillete shorts, han
spør lavt etter mynter, vi
rister på huet, alle rister på huet, bestiller iskaffe
snur oss igjen, den sandflekkete ryggen hans borte ved
benken med serviettene og de små posene med
diet-cream og sukker, blikket hans over skulderen mot
folka bak disken mens han lyner til seg en liten pose
risper den åpen, bøyer huet bakover, drysser
de hvite korna i munnen og vi
ser på hverandre, samler en, to, okey
tre dollar mellom oss, stikker dem til ham når han
er på vei ut i gata igjen, han
ser på sedlene, på oss: What´s this for?
Me? Thank you, mam! Thank you, sir! den plutselige
skjelvingen i hånden hans og blikket hans rett mot
alle kakene bak diskglasset, vi er liksom
engler nå, hæ? himler du her ute igjen
midt mellom stjernene til Reagan og Schwarzenegger og jeg
rister på huet: faens
drivhus

*

jeg sleper på denne kofferten med Gro Dahle i

og like oppunder lokket Jan Erik Vold
som hele tida roper sorry
til alle brødrene sine fordi det ble ham
skråstrek meg
og Halldis Moren Vesaas
på kne i bunnen
planter et tre som om hun ber
og den hvite skjorta
til Magli Elsters skråstrek min kjæreste
ennå ikke kneppet opp
alt mens Helge Torvunds hypnostemme
hvisker gjennom nøkkelhullet
at jeg bør karre meg hjem og kysse hverdagen min
og hele forbaska tida
og samma hvor jeg sleper denne kofferten
Finn Øglænds penn opp gjennom glipa
der venstre hjørnebeslag har løsna
peker mot sikkerhetsnålen deroppe i frosthimmelen
som holder morgenen sammen

gin and bitter, betjent!
visst har jeg noe å fortolle
og du skal få et strå å træ dom på
hvis du greier å finne
her i denne svære kofferten
som allerede har stappfylt seg helt
på langs og på tvers, fra
øverst til nederst
et aldri så lite ubedikta hemmelig rom

*

Billy Collins: Forgetfulness

Dette diktet av Billy Collins kom jeg brått til å tenke på nå i dag morges - etter en halvtimes leting etter tannbørsten min. Dens fravær fra tannglasset fortonet seg mer og mer mystisk etter hvert som jeg endevendte badet og deretter gikk løs på resten av Casa Vanvidd. Helt til jeg ga opp letinga, satte over kaffen og åpnet kjøleskapet…

(Mer Billy Collins bakover i bloggen; 20. juni.)

*

Dikt som lever & inspirerer til "spin-offs" 1

Studenten Marta Ajoku fra North Carolina leser og forteller om diktet "We Real Cool" av Gwendolyn Elizabeth Brooks (1917 – 2000), Pulitzer Prize-vinner og Poet Laureate i 1985.

WE REAL COOL

We real cool. We
Left School. We

Lurk late. We
Strike straight. We

Sing sin. We
Thin gin. We

Jazz June. We
Die soon.

(Gwendolyn Brooks,1966)

40 år etter at Brooks skrev dette diktet, kom New York-poeten Joan Murray (1945 - ) med denne parafrasen:

WE OLD DUDES

We old dudes. We
White shoes. We

Golf ball. We
Eat mall. We

Soak teeth. We
Palm Beach; We

Vote red. We
Soon dead.

(Joan Murray, 2006)

(*"Red" henspeiler på fargen til Republikanerne.)

*

Karen Dalton (1938-1993)

"It Hurts Me Too" (Elmore James)


*

Tenner et lys for Harald Heide-Steen jr. i kveld

Ref. her i Dagbladet i dag. Kommer til å savne ham noe aldeles - ikke minst den varmhjerta, intelligente humoren hans - en stor kunstner. Her er mitt yndlings-eksempel:




Og her blir han intervjuet av Trond Viggo Torgersen.

*

bare det å vite at Imagine Peace Tower fins

flower power

1968, og vi kikket ned mot Island fra det runde flyvinduet
in transit mellom Oslo og San Francisco
(be sure to wear
some flowers
in your hair)
og vi så det begge to, vi kunne vedde huene våre, gresset der
var blått, samme året som en B-52 lastet med
fire hydrogenbomber styrtet
i Thule, 347 kvinner og barn ble voldtatt og drept
i My Lai, Martin Luther King jr. ble likvidert
i Memphis, studentlederen Rudi Dutschke ble skutt
i Berlin, Sorbonne-studentene gjorde opprør
i Paris, unge over hele Verden holdt flowerpower-sit-ins
og love-ins og ble jaget vekk av uniformerte voksne
med batonger og tåregass, Bobby Kennedy ble drept
i Los Angeles, tanks rullet inn over grensene
i Tsjekkoslovakia, Richard Burton ga Liz Taylor en diamant
som kostet $305 000, to hundre tusen
barn døde av sult
i Biafra, Baez & Dylan sang A Hard Rain´s A-gonna Fall, alle
redde unge sang A Hard Rain´s
A-gonna Fall, en hydrogenbombe ble sprengt
i Stillehavet, og foreldrene våre lo og sa: blått gress? hørt sånt
tøys! og vi
undret oss, den gangen
og mange ganger siden (jeg: ok, kanskje det kom av kveldslyset
fra all den svære himmelen der?
du: he, eller kanskje det kom av det spesielle gresset
som vi nettopp hadde rø-
jeg: hysj!)
og alle gangene vi
fantaserte om å reise tilbake dit med hvert vårt
forstørrelsesglass, men vi
hadde så mange andre destinasjoner, kalt
Mye Viktigere og Må
(while our guitars gently wept) og nå er det jo
for seint for vi 
så i formiddag sa jeg: hei, sjekk om gresset der er blått, barn!
før de entret flyet til Reykjavik, disse to generasjonene
levende diamanter, det ultimate
resultatet av peace&love-odysséen vår i 1968 og i kveld
kimte følgende sms inn her:

Zooeyur!
Blått over det hele!
Lupiner!

*