onsdag 8. juli 2015

Fineste forleden lørdag - og den fineste flyskrekkelige veien til og fra


Forleden lørdag (den 27. juni) var det slektstreff for oss etterkommerne av disse to her - Marie og Thorvald Gulbraar:


Denne gangen skulle treffet gå for seg i Tromsø, nærmere bestemt i Ersfjordbotn - som jo er et stort stykke Norge fra Lista. I alle fall når man har flyskrekk.

Nå kan man si mye både ir- og rasjonelt om flyskrekk (og dét gjør man!), men vi kan vel være enige i at flyskrekk i det minste er en ganske miljøvennlig fobi?

Ja, og så tillater denne fobien sjela di å holde følge med deg over de lange strekningene, du får riktig kjenne hvor lange de lange strekningene egentlig er, du får se mange andre ting enn skyer, og som bonus får du muligheten til korte og lange samtaler med vernepliktige på vei til Setermoen, en henrykt canadier som har vunnet en reise i Norge, to nybakte besteforeldre på spent vei til Narvik, en 15-åring som syns Jan Erik Volds "Funny" er det kuleste diktet i universet, og en hund ved navn Boff - om du ønsker det.

Det tok et par døgn å komme seg fra Lista til Tromsø - med dagtog...



...og nattog...



...og busser...



...og en liten ferge...



...og underveis...



...var det stasjoner...



...og holdeplasser...



...og grønn utsikt...



...og grå utsikt...




...og morgengry midt på natten!



Skal tro hvor lang tid det hadde tatt Marie og Thorvald å reise denne strekningen?


Og juuhuu, poetvenner i & fra Tromsø! Jernbanepoeter! Se hvor slektstreffet gikk for seg! Like ved Bryggejentene!


(Da dette gikk opp for meg, stakk jeg innom der for å kikke etter dere, sånn i villeste tilfelle...)

Og like vis-à-vis, ved naustet til fetter Knut & co., hadde denne sammensveisa, herlige, gærne flokken etter Marie og Thorvald begynt å samle seg...


...fire generasjoner, med mor Tullen (91 år, barnebarn av Marie og Thorvald) som eldste...


...og FOR en dag & kveld det ble der i Ersfjordbotn! Vidunderlig mat med lokalt tilsnitt, morsomme og rørende underholdningsinnslag fra en uforlignelig scene...


...og god tid til å snakke sammen, bli oppdatert og hilse på de nyeste etterkommerne (tipp-tipp-oldebarna!) - og ikke minst: århundrenes gøyeste og mest geniale rebusløp, som sendte oss i små grupper på let rundt omkring i Ersfjordbotn...



...og litt utpå kvelden, ble hu derre narret med på en liten fjelltur...



...til toppen av verden!



*

fredag 11. juli 2014

HA FLYSKREKK, SE VERDEN, Del 3: Zooey går seg bort i El Born


Ja, hun vet. "Zooey går seg bort? Hvilken bombe!" kan hun høre alle som kjenner henne fnise til hverandre. Eller "Què bomba!", for å holde seg til katalansk. Og dét bør man jo i Barcelona. Eller i det minste "Qué bomba!" som er den spanske varianten.

Men det hele begynner ganske bra, om hun så må si det selv. Hun har bestemt seg for å ta inn på et hotell rett over gaten for togstasjonen Estació de França i bydelen El Born. Hun bevilger seg to netter på dette hotellet, slik at hun får en hel dag i Barcelona. Pluss en halv.

"Ja, herlighet, hvis du skal stanse et sted på denne togturen din," har så mange sagt til henne med stjerner i øynene, "så må det bli Barcelona!"

"Og hvis du bare skal være der veldig kort," har flere av disse sagt til henne med både stjerner og måner i øynene, "så velg bydelen El Born!"

Jaha. Da er hun altså her. Etter en behagelig og vakker togtur (heia Renfe!) oppover langs Spanias østkyst, ankommer hun Estació de França presis etter ruteplanen kl. 21:35.

Oj, dette er jammen en finfin, relativt liten og oversiktelig stasjon. Men det har tydeligvis foregått noe merkverdig her på stasjonen i dag? Kanskje til og med noe litt skummelt...? Gulvet i toghallen er nesten uframkommelig for trillende tomflasker i alle fasonger, gjenglemte klesplagg og pappbegre med ketchup-rester i; det ser ut som gulv pleier å se ut etter en gedigen hjemme-alene-fest, og utenfor står det flere politibiler.

Men ok, nå gjelder det å finne Park Hotell. Og det er altså her det begynner ganske bra; hun får øye på hotellet straks hun skal til å krysse den brede, dovent trafikkerte og hyggelig opplyste avenyen like utenfor stasjonen. Kult!

Og skulle man sett; her i resepsjonen i Park Hotell treffer hun jammen kjente! To konduktører fra den behagelige og vakre togturen oppover langs Spanias østkyst kjenner henne straks igjen og nikker smilende. Hun smiler forvirret tilbake, før - aha!  De skal selvfølgelig overnatte her, før de går på toget som skal sørover igjen i morgen tidlig. Sånne praktiske togting som dette har Zooey aldri tenkt over før.

Rom 620? (Note to self: presisere rom i første eller andre etasje neste gang du bestiller, dust!) 

"Elevator!" smiler resepsjonisten henrykt. "And balcony!"

Under hvilepausen i trappeavsatsen mellom fjerde og femte etasje, trøster hun seg med at folk med heisfobi sannelig hennes hatt får mye bonustrim - og dét aldeles gratis!

Og her er et bilde av el balcó, tatt med mobiltelefon fra så langt inne i rom 620 som armelig mulig. Høydeskrekkeligere blir det ikke!




Og det blir morgen i El Born. Og det blir vårsol og mildt i El Born. Og Zooey konstaterer at hun ikke har gått ut på el balcó i søvne og ramlet ned i El Born.

Denne dagen heter strengt tatt søndag den 23. mars 2014, men innen kvelden kommer noterer hun dette i reisedagboken sin: "El Born en søndag i mars er ikke et bestemt sted på et bestemt tidspunkt, men en gordisk knute."

Jepp! En gordisk knute av fortauer krammet med overbefolkede bord og klirrende vinglass og svusjende sykkelstier og sakesløse fotgjengere som ustanselig hopper i været av plutselige bilhorn og duften av krydder og skinke og plutselige plaçaer og lukten av skumle oster og allestedsnærværende sky-spiddende hullsømbroderte kirkespir og samtaler på tusen språk og forelskede par i små muntert blomstrende rundkjøringsparker og svære statuer på steilende hesterygger og lattermilde barn som leker sisten og plutselige glimt av Middelhavet og runde avisboder med ubrettelige kart under hvirvlende karusell-labyrintisk bortgjengeri.

Men på kartet ser i det minste veien til Picasso-museet både kort og enkel ut, selv for Zooeyer med orienteringsutfordringer og et ørlite glass fortausvin innabords. Opp Carrier del Comerc og så til venstre langs Carrier de la Princessa tre kvartaler og så til venstre igjen, forbi et lite smug og voila! Nei, perdó: aquí! Barnemat - Museu Picasso neste!

Det er ved punktet "aquí!" at det er noe spinnvilt med kartet. Her fins nøyaktig intet som kan likne på et mulig Picasso-museum. Bare en hel drøss trange middelalder-smug i alle retninger. Ja ja, så får man bare prøve seg fram litt.

Så hun bare prøver seg fram litt. Og litt til. Og enda litt til. Det ene smuget mer bomtur enn det andre. Hun bretter ut kartet og konfererer med halve El Borns turistbefolkning (i disse smugene fins tydeligvis bare turister), og hun sendes i ytterligere villfarelse på mange interessante språk - men hallo! Egentlig er både broleggingen og arkitekturen her ganske spennende, sant? Hun burde virkelig slappe av og være litt mer mindful her! Så hun ser på middelalderhusene og hun ser på broleggingen og hun ser på de gamle damene som titter ned på henne fra tredje-etasjene. Og hun tar mange bilder av alt sammen med mobilen. For eksempel dette:




Først når hun kikker gjennom disse mange bildene når hun endelig kommer seg hjem til Lista, oppdager hun at hun har tatt flere bilder av de samme husene - først i én rekkefølge, deretter i omvendt rekkefølge, deretter i villeste kryssklipp. Dessuten tyder mye på at det bare var én gammel dame som tittet ned på henne fra bare én tredje etasje. Men alt dette vet hun ingenting om ennå, her hun vender seg rundt sin egen akse og ser etter hjelp av den mer kyndige sorten.

Og heldigvis! Der borte ved en liten port står det jammenhenne en eldre mann som ser ut som han er lommekjent her. Han er ikledd rød caps og blått forkle, har en rykende sneip i munnviken og holder i en feiekost.


Zooey: ¡Hola! Ehm... Do you speak English?

Mannen: Yes, yes!

Zooey: Wonderful! Gràcies! I am trying to find The Picasso Museum...?

Mannen: Yes, yes!

Zooey: This map...(Bretter ut kartet, som nå er blitt nokså rynkete og har fått et ganske stort brettehull midt på.) Could you show me, please?

Mannen: Yes, yes! (Ser ikke på det begredelige kartet.)

Zooey: The Picasso Museum...?

Mannen: Yes, yes!

Zooey: Picasso...?

Mannen: Ah, Picasso! Si, si, yes, yes, si! (Peker over skulderen hennes og vifter deretter med hånden mot høyre.)

Zooey: Gràcies, gràcies!

Mannen (smiler): Yes, yes!

Hun stapper kartet i veska igjen og begir seg i den anviste retning. Hun titter inn til høyre ved hver minste antydning til kryss. Ikke noe museum her, og ikke noe museum her, og ikke noe... Og brått befinner hun seg på fortauet i en bred og vilt trafikkert aveny hun aldri har sett før. Det er hun i alle fall ganske sikker på. Opp med kartet igjen. Hun grabber tak i første og beste forbipasserende - to gråhårede venninner på tur fra Nevada, USA (antar hun utfra emblemet på den hvite golfcapsen til den ene).

Zooey har to presserende spørsmål denne gangen. Damene smiler vennlig og den ene peker midt i et nytt brettehull nederst til venstre på kartet - "We are right...here!", og den andre beklager so very, very much, men har no idea hvor Picasso-museet er. "There's a very nice one in Malaga, though," smiler damen med den hvite golfcapsen.

"Yes, yes," mumler Zooey.

OK, av hensyn til dere stakkars sakesløse som har snublet innom dette blogg-notatet midt i ferien eller midt i den knappe lunsjpausen og/eller har noe annet dere heller bør/vil gjøre veldig snart, skal vi hoppe over de ti-tolv neste ofrene for Zooeys "Unnskyld, hvor er jeg? Og hvor er Picasso?", for ikke å snakke om den svære fine kirken hun snubler inn i (og som hun senere vil finne ut heter Santa Maria Del Mar) og den katalanske ringdansen hun vikler seg inn i på vei ut igjen og et sjokolademuseum (!) og et gedigent museum bygget over 1300-1700-talls-ruiner, samt ikke minst det stengte turistkontoret - alt mens hun prøver og prøver å finne Picasso-museet. Vi skal klippe rett til:

Oj! Der er en fyr som sikkert vet! Han står på en stige utenfor inngangsdøra til en liten kafé og har et svært flagg under armen.

"The Picasso Museum?" smiler han ned til Zooey. "Please wait inside. Then I will tell you."

Så hun går lydig inside, og mens hun venter og venter, tar hun likegodt et bilde av ham:




Hun bestiller en svær kopp kaffe av den hyggelige damen bak disken også. Og når hun kommer på å bli litt mindful igjen, ser hun seg rundt og oppdager at hun er den eneste kunden her.

"Come back tonight," smiler flaggmannen på vei inn i kafeen igjen. "Then, many many people here!"

Zooey smiler tilbake og henter kartet opp fra vesken. Men skulle man sett; det stakkars kartet er blitt en aldeles trillrund papirmasse nå. En klode.

Mannen humrer og sier noe på sikkert klingende katalansk til damen bak disken, hvorav Zooey oppfatter ordet "Picasso". Deretter kikker damen på armbåndsuret sitt, rister på hodet og sier noe på sikkert like klingende katalansk.

Flaggmannen (ser på Zooey og slår ut med armene): Sorry! Too late for Picasso today. Will you be here tomorrow?

Zooey: Until early evening, yes.

Flaggmannen: Good! Monday tomorrow, open all of the day, much better.

Zooey: Thank you! Gràcies!

Flaggmannen: But come back here tonight! Many many people!

Zooey: Gràcies! Maybe I will! (Som om! Hun vet utmerket godt at hun neppe noensinne vil greie å finne denne kafeen igjen.)

Idet hun forlater kafeen skjer to ting: 1) Det går opp for henne at hun har glemt å spørre hvor på kloden hun befinner seg, og 2) hun hører en ganske myndig damestemme si "Picasso" fra et stykke inni sidegaten til høyre her. Jepp! Der inne i sidegaten står det en liten gruppe turister og en guide! Så tilforlatelig og umerkelig hun bare kan, tutler hun innover sidegaten.

Hun mener; kanskje de er på vei til Picasso-museet, og kanskje det er åpent for sånne turistgrupper etter en slags avtale?

Og her hun tutler så tilforlatelig og umerkelig hun bare kan bakerst i følget, lurer hun fært på hva for språk de mon snakker. (Senere vil hun finne ut at hun neppe noensinne vil finne ut hva for språk de mon snakker.)

Guiden kaster et par forundrede blikk på Zooey, men fortsetter med sine små foredrag på dette høyst eksotiske språket - det høres ut som hun har munnen full av gotiske blybokstaver - og fører det vesle følget gjennom et par smug Zooey kjenner igjen, samt et par smug hun muligens ikke kjenner igjen, og brått står de alle sammen bakerst i en kjempelang kø:



Og like brått har Zooey guiden rett ved siden av seg. Guiden smiler til henne og sier noe med mange gotiske blybokstaver. På tonefallet høres det ut som det hele ender i et spørsmål, så Zooey smiler tilbake og nikker bekreftende. Og like etterpå smiler hun og rister litt på hodet for sikkerhets skyld. Guiden løfter et øyenbryn, går ut av køen og stiller seg ved siden av en annen i følget.

Zooey håper inderlig at denne eviglange køen hun nå befinner seg aller bakerst i, virkelig fører til Picasso-museet og ikke for eksempel McDonald's eller noe annet horribelt, for hun har jo ingen garanti for at guiden ikke sa til følget: "OK, folkens, Picasso-museet neste! Men aller først en liten matbit!"

Noen sekunder senere slår det henne at det er da pussig at det er så lang kø her hvis museet faktisk er stengt, slik de sa i flagg-kafeen...? Hun får veldig god tid til å bekymre seg gjennom mange slike tanker mens køen snegler seg millimeter for millimeter framover. Så vi klipper likegodt direkte til:

Zooey: Yessss!

Og brått stirrer femti tinntallerkner på henne, men samma det - på det beskjedne skiltet på steinveggen bare fire-fem meter der framme står det "Museu Picasso"! 

Alt ved inngangen får hun riktignok beskjed om at museet stenger om en knapp halvtime, men ¡hola! - hun rekker i alle fall å få med seg litt av denne spennende utstillingen. Ja, hun rekker til og med å gå seg bort to ganger herinne i disse sammenhengende og helt unike gamle (1200-1700) bygningenes irrganger innen hun endelig kommer fram til sitt prioriterte mål - hovedutstillingen, med Picassos malerier og studier fra han var 12 år til ca. 20.

Og her trenger hun ikke minne seg selv på å være mindful; hun er dønn fascinert av hvordan den unge Picasso, inspirert av flere kjente kunstnere, arbeidet seg fram til sin egen stil. Og hun blir dønn grepet av en liten skulptur i et lite glassmonter innerst i et lite rom. En bitteliten dame som sitter på en benk og bare er.

Åh, hvor lyst hun har til å snike seg til et mobilbilde av akkurat denne skulpturen! Hun ser seg rundt; flott - ingen andre her. Hun sniker mobilen opp av lommen, sjekker at blitsen er av og knipser et bilde av denne fine, vesle skulpturen. Hva? Ingen andre her? Hun kikker på armbåndsuret - hjelpe seg, hun har tydeligvis vært så mindful at hun har blitt aldeles mindless! (For å sitere Jon Espen Vassbotn.)

Hun iler ut av rommet, tenk om de har låst henne inne i dette verdensberømte museet, hun haster gjennom folketomme middelalderkorridorer, og tenk om hun helt uforvarende driver og utløser vanvittige alarmer koblet direkte til nærmeste policia-stasjon, hun løper gjennom store utstillingsrom som hun aldri har vært i før, eller har hun?, og blir arrestert og kastet rett i kasjotten mistenkt for å være en potensiell kunsttyv, pokker høyre eller venstre nå?, og bli overskrift i alle verdens aviser: "Eldre norsk kvinne pågrepet i Museu Picasso, mistenkt for..." - å hjelp, hun må kvitte seg med det høyst forbudte mobilbildet av den lille skulpturen straks!, hun sprinter gjennom enda en svær utstillingssal mens hun fomler med å bli kvitt det fellende beviset - og bam! - rett i fangarmen til en ung vakt i blå uniform.

Zooey (lyn-sniker mobilen ned i lommen): Unnskyld, beklager, so sorry - perdó! I'm lost!

Den unge vakten (smiler overbærende): Well, you are found now.

Zooey går mange smug-kvartaler både til høyre og til venstre og havner brått ute på en ordentlig gate før hun tør snike den brennende mobilen opp av lommen. Tenk om hun ikke lyktes med å slette bildet av den vesle skulpturen? Åh, det håper hun! Hun taster seg inn på "Bilder" - og dunk! - kolliderer med et skilt på fortauet, sånne skilt burde virkelig ikke befinne seg på fortau!

Hun setter skiltet pent på plass igjen, men skulle man sett! Dette skiltet må da ha noe med fotball å gjøre? Ja, det tror hun - Real Madrid, sant? - og Barça? Dette skiltet må hun jammen ta et bilde av så Kjersti Bjørkmo får se! 




(Først når hun kommer hjem til Lista igjen, vil hun oppdage at hun samtidig helt intetanende tar en selfie.)

Men nå er hun sulten! Og kaffetørst. Og sliten. Hun vil hjem til det høydeskrekkelige hotellet sitt. Så hun løfter kloden opp av vesken, går rett inn i skilt-kafeen og bestiller et sverd.

*