Og noen av diktene hennes oversatt til engelskher!
Og litt om den US-amerikanske poeten Forrest Gander, som leste de to diktene i engelsk versjon på video'n (og som jeg vil komme tilbake til senere),her!
Disse to diktene fins på engelsk i: Firefly under the Tongue:Selected Poems(New Directions Paperback, 2008) Dikt av Coral Bracho, overdiktet av Forrest Gander
Kan ikke dy meg - denne filmen gikk på TV i USA i 1950-årene (og sikkert senere også) i anledning Halloween - mimre! Legg merke til strofene fra Shakespeare´s “Song of the Witches” i filmen…
Song of the Witches
Double, double toil and trouble; Fire burn and caldron bubble. Fillet of a fenny snake, In the caldron boil and bake; Eye of newt and toe of frog, Wool of bat and tongue of dog, Adder's fork and blind-worm's sting, Lizard's leg and howlet's wing, For a charm of powerful trouble, Like a hell-broth boil and bubble.
Double, double toil and trouble; Fire burn and caldron bubble. Cool it with a baboon's blood, Then the charm is firm and good.
William Shakespeare (1564-1616) Macbeth: IV.i 10-19; 35-38 Source: The Random House Book of Poetry for Children (1983)
Mikal Eagan mistet synet for åtte år siden. Lørdag skal han på kino og se «Vegas».
FØRSTE GANG I NORGE: Mikal Eagan og Christine Amlie gleder seg til lørdagens visning av «Vegas». De håper Bergen Kino vil tilby flere filmer som er lagt til rette for synshemmede. Odd Mehus
Da er det klart for den aller første ordinære kinovisningen av en synstolket film i Norge. Synstolking av film betyr at det blir lagt på et lydspor der en fortellerstemme forklarer hva som skjer. Lydsporet kommer i tillegg til replikker og lydeffekter. Det vanligste er at lyden sendes trådløst til et headset som den synshemmede får utlevert.
Lørdagens kinovisning av ungdomsfilmen «Vegas» blir likevel helt spesiell. Filmen vises med originallyd og synstolking i full surroundlyd i kinosalen. Det er BIFF og bransjeorganisasjonen Film & Kino som har samarbeidet om visningen på Bergen Kino.
Lovpålagt i USA
Mikal Eagan mistet synet da han fikk kreft som 8-åring. Den siste filmen han så på kino før operasjonen var «Pokémon 3». Nå er han 17 og gleder seg til å få med seg den bergenske ungdomsfilmen «Vegas» på kino.
Det er ikke slik at han ikke har vært på kino i det siste. Sammen med familien har han bodd ett år i USA.
– Der har det vært lovpålagt å gjøre en viss andel film og TV-program tilgjengelig for synshemmede helt siden 1972, forteller Christine Amlie. Hun er Mikals mor, og hun brenner for å få et bedre kinotilbud for synshemmede også her i landet.
I USA fikk de sett filmer som «I Love You, Man» og animasjonsfilmen «Up», som akkurat nå går på kino med tittelen «Se opp» her i landet. «Mamma Mia» var en annen favoritt, men den var ikke synstolket.
– Mange av filmene som kommer til Norge har synstolket fortellerspor på engelsk, men det blir tatt bort, sier hun. Amlie mener det kunne vært beholdt, så hadde synshemmede i alle fall hatt valget.
Nøytral forteller
Helge Jordal har lest inn lydsporet på «Vegas». Han har en sentral rolle i filmen, og kjenner den godt. Det er første gangen han er med på noe slikt og han er spent på det ferdige resultatet.
- Jeg var litt usikker på hvordan det skulle gjøres, men har lagt vekt på å anlegge en mest mulig nøytral fortellerstemme, og ikke fargelegge situasjonene, sier han.
- Karianne Havsberg i Norges Blindeforbund mener Helge Jordal har gjort det rette. – Det er viktig at fortelleren ikke fortolker det han ser, men overlater til den som hører lydsporet å trekke slutninger, sier hun.
Film viktig for unge
26 år gamle Havsberg er selv synshemmet. Det har hun alltid vært, men hun er svært glad i film og elsker å diskutere det hun har opplevd med vennene sine.
- Film er et viktig medium for unge. Når andre diskuterer filmene de har sett, faller vi lett utenfor i samtalen. Vi blir på en måte enda mer blinde enn vi behøver å være, sier Havsberg. - Synshemmede ser like mye TV og film som andre, men vi får all informasjonen gjennom lyden. For oss er synstolking like viktig som teksting er for hørselshemmede, sier Karianne Havsberg.
Christine Amlie er glad for spesialvisningen av «Vegas». Hun håper synstolkning av film blir et fast tilbud på Bergen Kino. Konstituert kinosjef Elisabeth Halvorsen kan ikke love henne det.
– Synstolkingen av «Vegas» er et forsøksprosjekt og det er ikke planlagt flere visninger av «Vegas» eller andre filmer i nær fremtid, sier hun.
*
(Kommentar: Men kan ikke kinosjefen bidra til at det blir planlagt flere visninger, da?)
Her er nettstedet til en gruppe som jobber med saken: MediaLT
Bill Holm (25. august, 1943 - 25. februar, 2009) - amerikansk poet, essayist og musiker. Bill Holm var barnebarn av islandske innvandrere. Han bodde i Minnestota i vinterhalvåret og tilbrakte somrene i Hofsós på Island…
Bread Soup: An Old Icelandic Recipe Start with the square heavy loaf steamed a whole day in a hot spring until the coarse rye, sugar, yeast grow dense as a black hole of bread. Let it age and dry a little, then soak the old loaf for a day in warm water flavored with raisins and lemon slices. Boil it until it is thick as molasses. Pour it in a flat white bowl. Ladle a good dollop of whipped cream to melt in its brown belly. This soup is alive as any animal, and the yeast and cream and rye will sing inside you after eating for a long time.
(Bill Holm)
I min (foreløpige!) overdikting:
Brødsuppe: En gammel islandsk oppskrift
Begynn med det tunge kvadratiske brødet dampet en hel dag i en varm kilde til den grove rugen, sukker, gjær eser seg tett som et sort hull av brødstoff. La det eldes og tørke litt, legg deretter det gamle brødet i bløt en dags tid i lunkent vann smaksatt med rosiner og sitronskiver. Kok det til det blir tjukt som sirup. Hell det i en flat hvit bolle. Ha i en god klatt pisket kremfløte som kan smelte i brødets brune mage. Denne suppen er levende som et dyr, og etter at du har spist den, vil gjæren og fløten og rugen synge i deg lenge.
Dessverre ser det ikke ut til at det fins noen videoer på nettet hvor han leser (hele) egne dikt, men jeg fant denne vesle snutten her - fra et skolebesøk ikke lenge før han døde:
How agreeable it is not to be touring Italy this summer, wandering her cities and ascending her torrid hilltowns. How much better to cruise these local, familiar streets, fully grasping the meaning of every roadsign and billboard and all the sudden hand gestures of my compatriots.
There are no abbeys here, no crumbling frescoes or famous domes and there is no need to memorize a succession of kings or tour the dripping corners of a dungeon. No need to stand around a sarcophagus, see Napoleon's little bed on Elba, or view the bones of a saint under glass.
How much better to command the simple precinct of home than be dwarfed by pillar, arch, and basilica. Why hide my head in phrase books and wrinkled maps? Why feed scenery into a hungry, one-eyes camera eager to eat the world one monument at a time?
Instead of slouching in a café ignorant of the word for ice, I will head down to the coffee shop and the waitress known as Dot. I will slide into the flow of the morning paper, all language barriers down, rivers of idiom running freely, eggs over easy on the way.
And after breakfast, I will not have to find someone willing to photograph me with my arm around the owner. I will not puzzle over the bill or record in a journal what I had to eat and how the sun came in the window. It is enough to climb back into the car
as if it were the great car of English itself and sounding my loud vernacular horn, speed off down a road that will never lead to Rome, not even Bologna.
Litt om Billy Collins finsher!Og litt til på denne bloggen under juni, juli og november (alle i 2008).
(Stor takk til Kjersti Bjørkmo som gjorde oppmerksom!)
Her er Patricia Smith´s UPI-innledning og skriftlige versjon av diktet hvor hun gir stemme til 34 av ofrene for orkanen Katrina:
34
ST. BERNARD PARISH, La., Sept. 7 (UPI) – Thirty-four bodies were found drowned in a nursing home where people did not evacuate. The more than half of the residents of St. Rita’s nursing home, 20 miles southeast from downtown New Orleans, died Aug. 29 when floodwaters from Hurricane Katrina reached the home’s roof.
1. I believe Jesus is hugely who He says he is: The crook of an arm, a shadow threatening my hair. a hellish glare beneath the moonwash, the slapping storm that wakes me, the washing clean.
2. The Reaper has touched his lips to my days, blessing me with gray fragrance and awkward new skin. What makes the dust of me smell like a dashed miracle, the underside of everything? What requires me to hear the bones?
3. Before the rain stung like silver, I had forgotten me. My name was a rude visitor, arriving unannounced, without a gift, always leaving too soon.
4. If you knew my alley, its stink and blue, if you knew dirt-gritted collard greens that are salt-pork slick and doused with Tabasco, then you knew me. I know that you’ve come with my engine, and the rest of my skin. You will rise me.
5. Son don’t rise, daughter don’t know enough to dial a phone. Gets harder to remember how my womb folded because of them, how all of me lumbered with their foolish weight. See what they have done, how hard and sweet they done dropped me here?
6. Clumps of earth in the rising and me too weathered to birth a howl. I sleep in small shatters. I climb the bitten left wall of my heart. In all the places I fall, it is dry.
7. We knew we had been bred for sacrifice, our overflow of yesterdays too wretched a nudge, our tired hearts borderless and already mapped for the Motherland. We reach for the past like it is food and we are starving. They scour our surfaces, prepare us, wrap us in white.
8. When help comes, it will be young men smelling like cigarettes and Chevys, muscled boys with autumn breath and steel baskets just the right size for our souls. To save us, they will rub our gums with hard bread. They will offer us
water.
9. To cool fever, rub the sickness with wet earth. For swelling, boil a just plucked chicken and douse the hurt in the steam. Always from the position of the knees, create the savior you need. Then wait. Wait. Jesus…both faith and magic have failed.
10. There is no light, no thin food moving through my arms. Even without machines, I feel my numbers have soared. I am a sudden second of soft leaving. I’m cold and I’m strapped to this country.
11. Daughter, son, I am bursting with this. I am straining to celebrate the links of blood. I am wide aloud craving something shaped like you.
12. There are no bridges.
13. We are stunned on our scabbed backs. There is the sound of whispered splashing, and then this: Leave them.
14. Our father…
15. The walls are slithering with Bayou spit, tears, the badness that muddies rivers. We flail in that sin, alive and bended beneath a wretched Southern rain. We sip our breath from that filthy ocean. Only some things float.
16. I ain’t scared of no wet, no wave. I done seen more than this. God is in all houses. Just balance the huge noun of Him on your tongue.
17. Wait with me. Watch me sleep in this room that looks so much like night. I’m gon’ wake up, I swear it, to some kind of sun.
18. Which art in heaven…
19. My name Earline and I’m gon’ say you my life-- sugar in my veins, a single cloudy eye, and blood when I pee. Half dead, I used to say, I used to tell ‘em Hell, I’m already half dead.
20. I have forgotten how to pray, cannot find my knees. I want the man with my needles. I want that sting, those silver holes in my body, I want my needles, I want my sleep for days, I wanna cheat the Reaper. I want somebody’s hand.
21. Hallowed be thy name
22. Hollow be our names. Call us running boards, the ice man, big band, hogshead, possum in stewing pots. Twist our heads on our snapping necks back to where we danced from. Call us names that are barely necessary. Call us those who do not need these days.
23. Big Easy. I ran your green, rolled in your red dust, and your sun turned the white of me red and the black of me blue. Funny how colored I got, how I absorbed your heat, and how you, without flinching, called me your child.
24. God, we need your glitter, you know, those wacky miracles you do for no reason at all?
25. I fight the rise with all the guitar left in my throat. Old folks got shit to say, ain’t got but a little time to say it. We don’t never die quiet.
26. A sudden ocean of everyone’s shoulders.
27. And this scripture: Leave them.
28. And I am left, no deity hovering, no black hair on my head, all of me thinner than when I began. Fingers of ice climb me, reach my dimming light, and choke my only angel.
29. I had the rumble hips, I tell ya. I was slingback and press curl and big titties with necessary milk. I was somebody’s woman, I was the city where the city wasn’t. Louisiana, goddamn. You lied to me so lush.
30. I lost my seeing in that war. But I ain’t gonna need these old eyes for that resurrection. That’s gon’ be one hell of a line. I’ll be the one slightly off center. I’ll be the one facing the wrong way.
31. They left us. Me. Him. Our crinkled hands. They left our hard histories, our gone children and storytells. They left the porch creaking. They left us to our God, but our God was mesmerized elsewhere, watching his rain.
32. Thy will be done.
33. No more of us, stunned and silent on the skin of this sea, this thunderous wet. We bob and bounce and spin slow, draped in an odd sparkle.
Ja, som dere kanskje har skjønt av oppslagene i Dagbladet, kom ikke Anne-Ki på besøk til meg denne uken som planlagt. Hun har jo vært her på Lista flere ganger før opp gjennom årene, men siden jeg ikke har bil, har aksjonsradiusen her vært svært begrenset for å si det mildt. Derfor tenkte vi at i år skulle hun ha med den elektriske, slik at vi kunne ta oss mange av de fine turene som er mulig her på vakre Lista - ute i det fri!
For å være sikker på at hun kunne ha med seg den elektriske rullestolen sin på toget fra Oslo til Kristiansand, dro hun til Oslo S en uke før for å bestille billett “in person” - med stolen, selvfølgelig - og fikk på direkte spørsmål svar fra personalet der om at det ville gå helt fint med den stolen.
Selv avtalte jeg med Sørlandsruta reisen videre fra Kristiansand og hit til Lista, i god tid på forhånd naturligvis. De undersøkte - blide og velvillige som alltid - og fant ut at de ikke ville kunne sette henne av på holdeplassen her på Vere fordi det ikke er helt flatt og egnet utenfor her, men holdeplassen rett før Vere var grei. Kjempemessig!
Vi gledet oss begge to til frokoster på moloen, tur til fyret, til utstillinger, åpningen av det nye museet på Nordberg og besøk til kjente rundt her og til stranda og kanskje til og med et stykke innover hulveien!
Da dagen opprant - nå sist søndag - dro Anne-Ki i god tid til Oslo S, pakket og klar. Og så viste det seg altså at de ikke ville la henne bli med på toget likevel! Det var noe med en hendel som var i veien inne på toget der på Oslo S (og senere, i intervju med NSB kom det altså fram at avstigningen i Kristiansand også ville blitt umulig). Dette burde hun helt klart ha fått beskjed om allerede uka før da hun var der for å kjøpe billetten!
Ekspressbussene fra Oslo til Kristiansand tar ikke rullestol, punktum. Og fly må bestilles to uker i forveien. Så der satt Anne-Ki på Oslo S - og her satt jeg på Lista. Og kunne ikke annet.
Jo, vi kunne i det minste kontakte Dagbladet. Èn ting er jo at NSB først sa ok til stolen - og deretter, ved avreisen, brått: nei! En annen ting er jo at denne saken her har en langt større dimensjon som bør belyses.
I den første reportasjen som kom på dagbladet.no syns vi nok saken kom litt skeivt ut og ble framstilt noe mangelfullt. Forløpet kom ikke skikkelig fram, blant annet. Debatt-tråden under ble deretter. Ditto med debatten under reportasje nummer to.
Nå er det jo ikke sikkert at det hadde hjulpet med en skikkelig framstilling av saken, heller. Debatt-trådene i nettavisene er generelt fulle av fordommer og raske konklusjoner basert på uvitenhet samme hva for saker som det kjøres debatt på.
I dette tilfellet her, kom det flere fornuftige debatt-innlegg, men disse forsvant i mølja til fordel for de innleggene som fikk flest leserpoeng. Og akkurat disse innleggene som fikk flest leserpoeng er et sosiologisk studium verd!
Anne-Ki fikk et skriv av personalet på NSB etter at de hadde funnet ut at hun ikke kunne bli med toget likevel. Jeg kopierer det inn her:
“Funksjonshemmede på tog
NSB ønsker at toget skal være et praktisk fremkomstmiddel for alle. Derfor er universell utforming prioritert ved anskaffelse av nye og ved betydelig modernisering av gamle tog. Skal du være trygg for at du får en behagelig reise, er det viktig at du orienterer deg om hvilke hjelpemidler som finnes på din togavgang.
For å være sikker på at NSB er i stand til å møte ditt behov, bør du bestille reisen senest dagen før du skal reise. Da kan også konduktøren varsles og være spesielt oppmerksom på at du kommer og sørge for at nødvendige hjelpemidler er på plass.
Alle nyere og moderniserte tog har godt utstyr for rullestolbrukere: Heis, handikaptoalett og festeanordninger for stolen. Eldre tog har tilgang på ramper og skinner slik at det er større behov for assistanse ved på- og avstigning. Enkelte tog har egen kupè med plass til ledsager. Ledsager med ledsagerbevis fra kommunen og honnørbevis reiser på honnørrabatt (50 prosent rabatt av ordinær pris for voksen billett).
Manuell bestilling
Krever din togreise spesielle behov er det viktig at du bestiller billetten gjennom NSB Kundeservice på telefon 815 00 888 eller hos en kundebehandler på stasjonen. Spesielle behov kan i dag ikke bestilles på nettet, men funksjonshemmede får likevel tilgang til de samme rabatter
Motoriserte rullestoler
Plassen for rullestoler tilfredsstiller internasjonale mål og er på 700 x 1200 millimeter. Rullestolen må ikke veie mer enn 250 – 350 kilo inklusive bruker. Dersom disse målkravene tilfredsstilles, kan rullestolen sikres under transport, og brukeren får tilgang til handikaptoalett, ramper og heiser der det er tilstede. Rullestolheisenes begrensning varierer fra togtype til togtype. Dersom vekten på passasjer og rullestol totalt overstiger disse begrensningene, vil ikke heisen løfte. Hjelpemidler som skinner har en tålegrense på 250 kilo og ramper på stasjonen har en grense på 300 kilo. Motoriserte rullestoler må dessuten være typegodkjent som rullestoler av Statens refusjonsordning for hjelpemidler. Rullestolen må kunne festes forsvarlig på anvist plass. I motsatt fall vil den kunne komme i bevegelse under uønskede hendelser og den vil stenge mulige rømningsveier ved eventuell evakuering. Dermed kan den utgjøre en sikkerhetsrisiko for både brukeren og andre passasjerer.
NB! Brukere av rullestoler som ikke tilfredsstiller disse kravene kan ikke forventes plass på NSBs tog og blir heller ikke tilbudt spesialtransport av NSB. Togene på Trønderbanen tar desverre ikke elektriske rullestoler ombord.”
Anne-Kis stol er innenfor målene og vekten (hva enten hun sitter i den eller ikke).
Legg forresten merke til setningen: “og blir heller ikke tilbudt spesialtransport av NSB.”
Nå er jo denne stolen til Anne-Ki hennes bein. Det er denne stolen som gjør at hun kan klare seg selv uten hjelp. Det er denne stolen som det går helt greit med på andre baner hun reiser med. Og det er denne stolen hun føler seg 100% trygg i. Det er ikke som om hun har en rullestol-park å velge i; det er denne stolen hun har. Punktum.
I dagens oppslag i Dagbladet får vi høre at det vil kunne ta 20-30 år før Anne-Ki kan få med seg beina sine på et kollektivt transportmiddel hit til Lista.
Om tre uker er det nøyaktig 40 år siden “one small step for man”… På månen!
(Med stor takk til Kjersti Bjørkmo som gjorde oppmerksom!)
Naomi Shihab Nye måtte jeg straks finne ut mer om - bl.a. her!
Poetry Foundation har lagt ut flere av diktene hennes - her!
Og her er et dikt som traff meg ekstra:
Boy and Egg
Every few minutes, he wants to march the trail of flattened rye grass back to the house of muttering hens. He too could make a bed in hay. Yesterday the egg so fresh it felt hot in his hand and he pressed it to his ear while the other children laughed and ran with a ball, leaving him, so little yet, too forgetful in games, ready to cry if the ball brushed him, riveted to the secret of birds caught up inside his fist, not ready to give it over to the refrigerator
Once upon a midnight dreary, while I pondered, weak and weary, Over many a quaint and curious volume of forgotten lore— While I nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping, As of some one gently rapping, rapping at my chamber door. “’Tis some visiter,” I muttered, “tapping at my chamber door— Only this and nothing more.”
Ah, distinctly I remember it was in the bleak December; And each separate dying ember wrought its ghost upon the floor. Eagerly I wished the morrow;—vainly I had sought to borrow From my books surcease of sorrow—sorrow for the lost Lenore— For the rare and radiant maiden whom the angels name Lenore— Nameless here for evermore.
And the silken, sad, uncertain rustling of each purple curtain Thrilled me—filled me with fantastic terrors never felt before; So that now, to still the beating of my heart, I stood repeating “’Tis some visiter entreating entrance at my chamber door— Some late visiter entreating entrance at my chamber door;— This it is and nothing more.”
Presently my soul grew stronger; hesitating then no longer, “Sir,” said I, “or Madam, truly your forgiveness I implore; But the fact is I was napping, and so gently you came rapping, And so faintly you came tapping, tapping at my chamber door, That I scarce was sure I heard you”—here I opened wide the door;— Darkness there and nothing more.
Deep into that darkness peering, long I stood there wondering, fearing, Doubting, dreaming dreams no mortal ever dared to dream before; But the silence was unbroken, and the stillness gave no token, And the only word there spoken was the whispered word, “Lenore?” This I whispered, and an echo murmured back the word, “Lenore!”— Merely this and nothing more.
Back into the chamber turning, all my soul within me burning, Soon again I heard a tapping somewhat louder than before. “Surely,” said I, “surely that is something at my window lattice; Let me see, then, what thereat is, and this mystery explore— Let my heart be still a moment and this mystery explore;— ’Tis the wind and nothing more!”
Open here I flung the shutter, when, with many a flirt and flutter, In there stepped a stately Raven of the saintly days of yore; Not the least obeisance made he; not a minute stopped or stayed he; But, with mien of lord or lady, perched above my chamber door— Perched upon a bust of Pallas just above my chamber door— Perched, and sat, and nothing more.
Then this ebony bird beguiling my sad fancy into smiling, By the grave and stern decorum of the countenance it wore, “Though thy crest be shorn and shaven, thou,” I said, “art sure no craven, Ghastly grim and ancient Raven wandering from the Nightly shore— Tell me what thy lordly name is on the Night’s Plutonian shore!” Quoth the Raven “Nevermore.”
Much I marvelled this ungainly fowl to hear discourse so plainly, Though its answer little meaning—little relevancy bore; For we cannot help agreeing that no living human being Ever yet was blessed with seeing bird above his chamber door— Bird or beast upon the sculptured bust above his chamber door, With such name as “Nevermore.”
But the Raven, sitting lonely on the placid bust, spoke only That one word, as if his soul in that one word he did outpour. Nothing farther then he uttered—not a feather then he fluttered— Till I scarcely more than muttered “Other friends have flown before— On the morrow he will leave me, as my Hopes have flown before.” Then the bird said “Nevermore.”
Startled at the stillness broken by reply so aptly spoken, “Doubtless,” said I, “what it utters is its only stock and store Caught from some unhappy master whom unmerciful Disaster Followed fast and followed faster till his songs one burden bore— Till the dirges of his Hope that melancholy burden bore Of ‘Never—nevermore’.”
But the Raven still beguiling all my fancy into smiling, Straight I wheeled a cushioned seat in front of bird, and bust and door; Then, upon the velvet sinking, I betook myself to linking Fancy unto fancy, thinking what this ominous bird of yore— What this grim, ungainly, ghastly, gaunt, and ominous bird of yore Meant in croaking “Nevermore.”
This I sat engaged in guessing, but no syllable expressing To the fowl whose fiery eyes now burned into my bosom’s core; This and more I sat divining, with my head at ease reclining On the cushion’s velvet lining that the lamp-light gloated o’er, But whose velvet-violet lining with the lamp-light gloating o’er, She shall press, ah, nevermore!
Then, methought, the air grew denser, perfumed from an unseen censer Swung by Seraphim whose foot-falls tinkled on the tufted floor. “Wretch,” I cried, “thy God hath lent thee—by these angels he hath sent thee Respite—respite and nepenthe from thy memories of Lenore; Quaff, oh quaff this kind nepenthe and forget this lost Lenore!” Quoth the Raven “Nevermore.”
“Prophet!” said I, “thing of evil!—prophet still, if bird or devil!— Whether Tempter sent, or whether tempest tossed thee here ashore, Desolate yet all undaunted, on this desert land enchanted— On this home by Horror haunted—tell me truly, I implore— Is there—is there balm in Gilead?—tell me—tell me, I implore!” Quoth the Raven “Nevermore.”
“Prophet!” said I, “thing of evil!—prophet still, if bird or devil! By that Heaven that bends above us—by that God we both adore— Tell this soul with sorrow laden if, within the distant Aidenn, It shall clasp a sainted maiden whom the angels name Lenore— Clasp a rare and radiant maiden whom the angels name Lenore.” Quoth the Raven “Nevermore.”
“Be that word our sign of parting, bird or fiend!” I shrieked, upstarting— “Get thee back into the tempest and the Night’s Plutonian shore! Leave no black plume as a token of that lie thy soul hath spoken! Leave my loneliness unbroken!—quit the bust above my door! Take thy beak from out my heart, and take thy form from off my door!” Quoth the Raven “Nevermore.”
And the Raven, never flitting, still is sitting, still is sitting On the pallid bust of Pallas just above my chamber door; And his eyes have all the seeming of a demon’s that is dreaming, And the lamp-light o’er him streaming throws his shadow on the floor; And my soul from out that shadow that lies floating on the floor Shall be lifted—nevermore!
(Edgar Allan Poe, 1845)
En fin artikkel om Edgar Allan Poe på norsk Wikipediaher!
Og om The Alan Parsons Project på engelsk Wikipediaher!
