Poesi versus tankekontroll

The Wall

Dagbladet.no skriver i dag: “Svenske lærere er i harnisk etter at Sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt (43) sang «We don't need no education» på riksdekkende tv.

Hendelsen fant sted tirsdag kveld under en prisutdeling i Konserthuset i Stockholm, da statsministeren skulle dele ut Polarprisen til Pink Floyd-medlemmene Nick Mason og Roger Waters.

Metta Fjelkner i Lärarnas riksförbund er ikke like fornøyd med statsministerens innsats. Hun satte kveldsmaten i halsen da hun hørte ham synge fra Pink Floyds legendariske låt.”

I debatt-tråden under denne reportasjen, fins dette vettuge innlegget skrevet av Kjetil Kjernsmo:

”The Walls budskap
    Spesielt når hun ikke bryr seg om å sette seg inn i verket. The Wall er faktisk anerkjent som et stort bidrag til britisk literatur, ja, verdensliteraturen, og lærerne burde være klar over det. Jeg for min del hadde en lærer som forsto dette.
    The Wall er ikke noe generelt angrep på lærerstanden. Den er et oppgjør med en autoritær kultur som gir mulighet for framvekst av f.eks. fascisme. Men, den viser til at "there were certain teachers who would hurt the children any way they could". Bare enkelte lærere, altså. Og de igjen var ofre, et helt samfunn var sykt, der alle tråkket på hverandre. Ungene befant seg bare tilfeldigvis nederst på rangstigen, og denne læreren nest nederst. Og det er det som motiverer refrenget i "another brick in the wall, part II": "we don't need no thought control, no dark sarcasm in the classroom".
    Jeg for min del har ikke hatt eller kjent en eneste lærer som ikke er enig i dette. Klasserommet er ikke et sted for tankekontroll eller å være sarkastisk mot elevene. Dette bør også Metta Fjelkner forstå..”

Yo!

The Wall er en rocke-opera skrevet, komponert og presentert i et dobbeltalbum av britiske Pink Floyd høsten 1979.

Her er teksten til hele The Wall.

Ønsker alle elever - hvor enn de er i verden - et menneskeverdig, poetisk & frigjørende lærerikt nytt skoleår!

står jeg stille nok

springer barnet gjennom meg, holder nevene som to
halve eggeskall omkring ti små kilende
hemmeligheter, og like etter
enda et barn, med en spiker mellom tennene
og et syltetøyglass med lokk under t-skjorta
og en hammer i baklomma, setter de seg på huk innunder
sørgepilen, banker de hull i lokket, åpner de glasset
slipper en lysende ildflue ned i glasset, og en til
og en til, ti stykker, skrur de på lokket
har de skapt leselys, ei vakker lykt, står jeg stille nok
sitter de på huk innunder sørgepilen
ser de på det de har skapt
ser de på hverandre i skinnet av det de har skapt
skrur de av lokket

Spoken word poetry

Bradley Hathaway, f. 1982 i Fort Smith, Arkansas, USA, er en ”spoken word poet”. ("Muntlig poet", av mangel på bedre oversettelse i øyeblikket.)

Litt info om spoken word-bevegelsen finnes her.

Legg også merke til Bob Holman-sitatet mot slutten av artikkelen: "When we're all poets, the politicians will have to look for a day job." (Den dagen vi alle er poeter, må politikerne se seg om etter en vanlig jobb.) (!)

I dag fyller poeten Helge Torvund 57 år

Juba & gratulerer, lyssmeden! 

http://www.poetryfoundation.org/audio/TheComb-Bearers.mp3

(The Comb-Bearers av poeten Daniel Mark Epstein, f. 1948)

jeg har lett i mange tiår, i jordbærskuffer

og transkap, løftet på duker av mose og tepper av lin, jeg har spurt
elefantselene og sjiraffene, sola og månen, meteorene og satellittene
og karlsvogna, jeg har bøyd meg og spurt støvet, stupt kråke
med fireåringer, gynget ringside nittiåringer, spurt
lattermildt og gråtmildt: har dere
funnet? jeg har søkt

med lommelykter og luper, kikkerter og kaleidoskoper, på mandager 

og på lørdager, i lyset og i mørket, jeg har spurt
ilden og molda og havet og hjulet
i like mange himmelretninger som den gule ringblomstens
vinkende armer, jeg har spurt bøkene på biblioteket og oraklene
i glasskula, jeg har spurt regnbuens sju farger og gressets
tusen, jeg har spurt fiolinene og saxofonene, kotoene
og sitarene, oudene og djembene og sikadene

og jeg har lyttet, lyttet

(Paul Klee, "Il Giardino del Tempio")

Dikt som lever & inspirerer til "spin-offs" 2

Følgende velkjente dikt av poeten, essayisten, maleren og skuespillforfatteren Edward Estlin Cummings (1884 - 1962), opprinnelig fra Cambridge, Massachusetts, USA - og best kjent som E. E. Cummings - nemlig:

be of love(a little)
More careful
Than of everything
guard her perhaps only

A trifle less
(merely beyond how very)
closely than
Nothing,remember love by frequent

anguish(imagine
Her least never with most
memory)give entirely each
Forever its freedom

(Dare until a flower,
understanding sizelessly sunlight
Open what thousandth why and
discover laughing)

(fra Collected Poems 1962-1964)

inspirerte nonnen, maleren og pedagogen Frances Elizabeth Kent (1918-1986), opprinnelig fra Fort Dodge, Iowa, USA - og best kjent som Corita Kent, eller rett og slett Corita - til å lage følgende trykk:

Ikke lett å se her, men ved roten av de fargerike hjertene står det: 

be of love (a little) more careful than of everything

Søker en på nettet vil en også finne en (litt) annen versjon av disse linjene, nemlig: “Be of love (a little) more careful than of anything.” Jeg har ennå ikke funnet ut om dette kommer av at E.E.Cummings selv omformulerte disse linjene, eller om det er feil-sitat. Jeg har også sett at Corita har brukt “anything” i stedet for “everything” på et annet av sine trykk. Uansett liker jeg “everything” best - “alt”, som i mine ører gir en sterkere “zen-kilende” opplevelse her enn "anything" - “hva som helst (annet)”.

be of love (a little) more careful than of everything

Jepp!

Og i all ubeskjedenhet, her er mitt eget forsøk på en “spin-off”, der siste linje er i punktskrift, som jo er (litt) fysisk uthevet på papir-arket. (Leser du ikke punktskrift, kan du finne Braille-alfabetet via Kvasir eller Google.) (Beklager de små prikkene mellom de store - får ikke satt det opp annerledes her i bloggen.)

og den gamle dama satte seg rett ned og skrev

bønnen til verden (litt)
nærmere enn trykksverte og pixels

o...o.....o....o
o.....o...o......o
o...o.....o.o

I dag morges våknet jeg humrende

En journalist fra Dagbladet (som drakk kaffe latte) hadde nettopp lent seg over bordet på Theatercaféen og spurt meg det klassiske spørsmålet: "Hvis himmelen fantes, hva ville du likt at Gud sa idet du ankom?" 

Og jeg (som drakk kaffe vulgær) hadde nettopp lent meg godt tilbake i stolen og svart: "At Hun så storøyd på meg og sa: Jøss, fantes du likevel?"

siden ansiktet til Zooey er rynkete

og tennene hennes ujevne
later dette diktet
av hensyn til nasjonen
som om det er skrevet av
Miss Norway

*

1/6

merkelig

sa jeg

det var jo bare en sjettedel av livet mitt til nå?

men det var den aller første
sa den gamle dama

*

vi 3 er på vei gjennom Ames, like før år 1958

og vinden hyler én million hvite pilspisser som skjærer i tinningene
akkurat som når du har slukt en saftis rett fra fryser´n
og frostrøyken lobber alle hostekulene til Judy Allen tvers over 
skøyteisen på Lake LaVerne og Jimmy Buck plystrer lange hvite 
jetstriper halvannen meter over fortauet foran oss, men vi
hører ikke om det er Waltzing Matilda eller I Saw Three Ships Come
Sailing In, bare den hylende vinden og pilspissene
og hostekulene til Judy Allen og fortsatt tre kvartaler igjen
til Sykehuset for å levere et god bedrings-kort til læreren vår Miss McCall
fordi hun kanskje skal dø av TB og øra våre knitrer inni
parkas-hettene og tærne våre har frysi fast til hverandre nedi
støvla og plutselig letter det svære herrelommetørklet til Judy Allen
og flyr som en albatross
tvers gjennom pilspissene og smakk i sølvmagen på Vanntårnet
og det skinner i en bitteliten rød flekk deroppe og Jimmy Buck roper:
hei, den flekken var der fra før, banna bein!
bare at halvannen meter over fortauet
rett foran øya på oss
krummer jetstripa hans seg om til et kjempedigert
gasbindflaksende spørsmålstegn

*