fredag 19. september 2008

ein song yamina



det fins (kanskje)
ikke engler, men rådyr

fins, på Lista, i Laos,
i Lakotaland, vi

skulle kanskje
nøle
(litt) oftere

slik rådyrene gjør, hver gang

de bringer
lyset
til stedene våre, hver gang

de tar det med seg
tilbake, vi

skulle kanskje
lytte
(litt) lenger

ta de første stegene
(nesten) alltid
sammen

telle
(helt) samtidig:

wana nunpi yamina
neung song sahm
ein to tre

*


onsdag 17. september 2008

Maya Angelou

Maya Angelou, f. Marguerite Ann Johnson, 1928 i St. Louis, Missouri, USA, poet, memoarforfatter og skuespiller.

Her er mitt yndlingsdikt av henne - lurt å ha litt lydstyrke på - 
Still I Rise:



Den kanskje mest kjente og avholdte boka hennes, er selvbiografien ”I Know Why The Caged Bird Sings” (1969). Bokas tittel refererer til et dikt av poeten Paul Laurence. (Kommer tilbake med mer om ham i et eget innlegg.)

I samlingen “
Shaker, Why Don't You Sing?”(1983), kommer Angelou tilbake til den burede fuglen som motiv:

Caged Bird

A free bird leaps
on the back of the wind
and floats downstream
till the current ends
and dips his wing
in the orange sun rays
and dares to claim the sky.

But a bird that stalks
down his narrow cage
can seldom see through
his bars of rage
his wings are clipped and
his feet are tied
so he opens his throat to sing.

The caged bird sings
with a fearful trill
of things unknown
but longed for still
and his tune is heard
on the distant hill
for the caged bird
sings of freedom.

The free bird thinks of another breeze
and the trade winds soft through the sighing trees
and the fat worms waiting on a dawn bright lawn
and he names the sky his own
But a caged bird stands on the grave of dreams
his shadow shouts on a nightmare scream
his wings are clipped and his feet are tied
so he opens his throat to sing.

The caged bird sings
with a fearful trill
of things unknown
but longed for still
and his tune is heard
on the distant hill
for the caged bird
sings of freedom.

Maya Angelou er en spennende kunstner, les gjerne mer om henne rundt forbi på nettet - et fint sted å begynne er på Poetry Foundation (se nettsted-menyen øverst til høyre). 

*

Dikt til et bilde (en parafrase over ”The Red Wheelbarrow”*)













så mye avhenger
av

en oljefarget
hest

som drikker
vann

ved siden av det røde
våningshuset

*

(Bildet: en gård i Texas etter orkanen ”Ike”, september, 2008)

* Se innlegget under

The Red Wheelbarrow

William Carlos Williams (1883 –1963), fra Rutherford, New Jersey, USA, lege og poet.

Et av de mest kjente diktene hans blir kalt ”The Red Wheelbarrow”, men hadde opprinnelig tittelen
XXII etter plasseringen i ”Spring and All”, en samling dikt og prosastykker som han ga ut i 1923. Her er det:

So much depends
upon

a red wheel
barrow

glazed with rain
water

beside the white
chickens.


Det sies at han skrev dette diktet på fem minutter; det beskriver utsikten fra rommet til en svært syk ung pasient han var på legevisitt hos.

Williams blir betegnet som modernist og var tilhenger av imagismen. Imagismen var en ny trend innen tidlig 1900-talls anglo-amerikansk poesi, hvor poetene (meget kort fortalt) avviste det følelses- og symbolladete uttrykket i den eldre poesien og foretrakk å "bilde-beskrive" med haiku-liknende presisjon.

Men 100% bilde-beskrivende er nå dette diktet ikke; inngangslinjen har desperasjon i seg som dirrer i relieff til det bildebeskrivende i resten av diktet - i alle fall slik jeg tar dette diktet inn på radaren. 

Diktet har fascinert med-poeter og lesere i flere generasjoner nå. Her har Lee Luker laget en nydelig liten animasjon av diktet, med et flott passende musikkvalg til, syns jeg; dirrende uttrykks-stramt:



Musikken er komponert og framført av Six Organs of Admittance, som bl.a. har laget dette poetiske her.

fredag 12. september 2008

Nikki Giovanni

Yolanda Cornelia ”Nikki” Giovanni (1943 - ) fra Knoxville, Tennessee, poet, aktivist og for tiden ”huspoet” og professor i engelsk ved Virginia Polytechnic Institute and State University (Virginia Tech.) i Blacksburg, Virginia.



Videoen viser siste innslaget under den tunge og vanskelige samlingen i aulaen på Virginia Tech., dagen etter at en student i april, 2007 skjøt og drepte 32 medstudenter og ansatte.

Nikki Giovanni har gjennom sin friske diktning og sine spennende foredrag bidratt til å gjøre poesi tilgjengelig - og relevant - for dagens unge lesere i USA. Ingen liten bragd, det!

Det er stor spennvidde i diktningen hennes, noe som kommer godt fram i en samling dikt og tekster jeg vil anbefale her, nemlig: “Quilting the Black-Eyed Pea, a book of "poems and not quite poems." (2002), hvor hun bl.a. skriver om natur og miljø, sin egen kamp mot alvorlig sykdom, om forholdet mellom mødre og døtre, legendariske personer som f.eks. Rosa Parks, og nåtids-aktuelle tema, som 9/11.

Det som kjennetegner Giovannis diktning, er at så godt som hvert dikt, hver tekst, er både politisk og instenst personlig på samme tid.

Her er et av de aller første Giovanni-diktene jeg leste:

kidnap poem

ever been kidnapped
by a poet
if i were a poet
i'd kidnap you
put you in my phrases and meter
you to jones beach
or maybe coney island
or maybe just to my house
lyric you in lilacs
dash you in the rain
blend into the beach
to complement my see
play the lyre for you
ode you with my love song
anything to win you
wrap you in the red Black green
show you off to mama
yeah if i were a poet i'd kid
nap you


Et lekent og tilsynelatende helt upolitisk dikt - dersom vi ikke kikker nærmere på det og legger merke til at Black begynner med stor B. De som kjenner til det Pan-Afrikanske flagget vil nok straks gjøre en kobling her i og med rekkefølgen av fargene i diktet (og mange av Giovannis lesere kjenner nok godt til dette flagget); det Pan-Afrikanske flagget er nettopp rødt, svart og grønt, hvor fargene representerer:

Rødt: blodet som forener alle mennesker med afrikanske forforeldre og som ble ofret under kampen for frigjøring

Svart: fargen på folket hvis eksistens som nasjon, om enn ikke nasjonal stat, blir befestet ved eksistensen av dette flagget

Grønt: den frodige naturrikdommen i Afrika

Og navn på nasjoner har jo gjerne stor forbokstav...

Et annet interessant innslag i dette diktet, er det bevisste ordspillet der vi som lesere venter ordet ”sea” (både på grunn av grammatikken i samme linje og på grunn av ordet ”beach” i linjen rett over) - og så står det altså ”see” - ”to complement my see” - ”for å utfylle mitt se” - finurlig! - og fritt fram for egne tolkninger. (Selv assosierer jeg ordet "see", i denne sammenhengen her, med ”synsvidde”, ”utsikt”, ”visjon”, ”oppfatning”...)

Og så er det den pussige orddelingen på slutten - "kidnap" deles i to ord. Dette gir en fin rytme til avslutningen. Og samtidig gir denne delingen rom for tvetydighet; vi kan oppfatte det som ”kidnap” og noe annet. Dette andre vil bestå av de assosiasjonene vi måtte få omkring ordene ”kid” og ”nap”. ”Kid” kan jo bety både ”barn/ungdom” og ”erte, tulle”, og ”nap” betyr ”middagshvil, sove” - ja, og faktisk kan "nap" også bety ”lo”, altså i betydningen ”ull-lo”. Fritt fram, assosiasjoner!

torsdag 4. september 2008

Wallace Stevens Award til Louise Glück











Wallace Stevens Award er en årlig litteraturpris som Academy of American Poets tildeler engelskspråklige poeter. I går ble Louise Elisabeth Glück (1943 - ) fra Long Island, New York, tildelt prisen (på $100 000,-) for ”outstanding and proven mastery in the art of poetry". Hun har tidligere fått Pulitzer-prisen (1993, for diktsamlingen ”The Wild Iris”) og var U.S. Poet Laureate i 2003-04.

Her er et av hennes mest kjente dikt - titteldiktet fra samlingen ”Vita Nova” som kom ut i 1999:

Vita Nova

You saved me, you should remember me.

The spring of the year; young men buying tickets for the ferryboats.
Laughter, because the air is full of apple blossoms.

When I woke up, I realized I was capable of the same feeling.

I remember sounds like that from my childhood,
laughter for no cause, simply because the world is beautiful,
something like that.

Lugano. Tables under the apple trees.
Deckhands raising and lowering the colored flags.
And by the lake’s edge, a young man throws his hat into the water;
perhaps his sweetheart has accepted him.

Crucial
sounds or gestures like
a track laid down before the larger themes

and then unused, buried.

Islands in the distance. My mother
holding out a plate of little cakes—

as far as I remember, changed
in no detail, the moment
vivid, intact, having never been
exposed to light, so that I woke elated, at my age
hungry for life, utterly confident—

By the tables, patches of new grass, the pale green
pieced into the dark existing ground.

Surely spring has been returned to me, this time
not as a lover but a messenger of death, yet
it is still spring, it is still meant tenderly.

*


















Prisen ble opprettet i 1994 til ære for den innflytelsesrike modernistiske poeten Wallace Stevens (1879 – 1955) fra Connecticut, USA. Her er et av hans mest kjente dikt:

Thirteen Ways of Looking at a Blackbird

I
Among twenty snowy mountains,
The only moving thing
Was the eye of the blackbird.

II
I was of three minds,
Like a tree
In which there are three blackbirds.

III
The blackbird whirled in the autumn winds.
It was a small part of the pantomime.

IV
A man and a woman
Are one.
A man and a woman and a blackbird
Are one.

V
I do not know which to prefer,
The beauty of inflections
Or the beauty of innuendoes,
The blackbird whistling
Or just after.

VI
Icicles filled the long window
With barbaric glass.
The shadow of the blackbird
Crossed it, to and fro.
The mood
Traced in the shadow
An indecipherable cause.

VII
O thin men of Haddam,
Why do you imagine golden birds?
Do you not see how the blackbird
Walks around the feet
Of the women about you?

VIII
I know noble accents
And lucid, inescapable rhythms;
But I know, too,
That the blackbird is involved
In what I know.

IX
When the blackbird flew out of sight,
It marked the edge
Of one of many circles.

X
At the sight of blackbirds
Flying in a green light,
Even the bawds of euphony
Would cry out sharply.

XI
He rode over Connecticut
In a glass coach.
Once, a fear pierced him,
In that he mistook
The shadow of his equipage
For blackbirds.

XII
The river is moving.
The blackbird must be flying.

XIII
It was evening all afternoon.
It was snowing
And it was going to snow.
The blackbird sat
In the cedar-limbs.

*

torsdag 28. august 2008

Poesi versus tankekontroll

The Wall



Dagbladet.no skriver i dag:
Svenske lærere er i harnisk etter at Sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt (43) sang «We don't need no education» på riksdekkende tv.

Hendelsen fant sted tirsdag kveld under en prisutdeling i Konserthuset i Stockholm, da statsministeren skulle dele ut Polarprisen til Pink Floyd-medlemmene Nick Mason og Roger Waters.

Metta Fjelkner i Lärarnas riksförbund er ikke like fornøyd med statsministerens innsats. Hun satte kveldsmaten i halsen da hun hørte ham synge fra Pink Floyds legendariske låt.


I debatt-tråden under denne reportasjen, fins dette vettuge innlegget skrevet av Kjetil Kjernsmo:

The Walls budskap
    Spesielt når hun ikke bryr seg om å sette seg inn i verket. The Wall er faktisk anerkjent som et stort bidrag til britisk literatur, ja, verdensliteraturen, og lærerne burde være klar over det. Jeg for min del hadde en lærer som forsto dette.
    The Wall er ikke noe generelt angrep på lærerstanden. Den er et oppgjør med en autoritær kultur som gir mulighet for framvekst av f.eks. fascisme. Men, den viser til at "there were certain teachers who would hurt the children any way they could". Bare enkelte lærere, altså. Og de igjen var ofre, et helt samfunn var sykt, der alle tråkket på hverandre. Ungene befant seg bare tilfeldigvis nederst på rangstigen, og denne læreren nest nederst. Og det er det som motiverer refrenget i "another brick in the wall, part II": "we don't need no thought control, no dark sarcasm in the classroom".
    Jeg for min del har ikke hatt eller kjent en eneste lærer som ikke er enig i dette. Klasserommet er ikke et sted for tankekontroll eller å være sarkastisk mot elevene. Dette bør også Metta Fjelkner forstå..


Yo!

The Wall er en rocke-opera skrevet, komponert og presentert i et dobbeltalbum av britiske Pink Floyd høsten 1979.

Her er teksten til
hele The Wall.

Ønsker alle elever - hvor enn de er i verden - et menneskeverdig, poetisk & frigjørende lærerikt nytt skoleår!


onsdag 27. august 2008

står jeg stille nok

springer barnet gjennom meg, holder nevene som to
halve eggeskall omkring ti små kilende
hemmeligheter, og like etter
enda et barn, med en spiker mellom tennene
og et syltetøyglass med lokk under t-skjorta
og en hammer i baklomma, setter de seg på huk innunder
sørgepilen, banker de hull i lokket, åpner de glasset
slipper en lysende ildflue ned i glasset, og en til
og en til, ti stykker, skrur de på lokket
har de skapt leselys, ei vakker lykt, står jeg stille nok
sitter de på huk innunder sørgepilen
ser de på det de har skapt
ser de på hverandre i skinnet av det de har skapt
skrur de av lokket


mandag 25. august 2008

Spoken word poetry



Bradley Hathaway, f. 1982 i Fort Smith, Arkansas, USA, er en ”spoken word poet”. ("Muntlig poet", av mangel på bedre oversettelse i øyeblikket.)

Litt info om spoken word-bevegelsen finnes her.

Legg også merke til Bob Holman-sitatet mot slutten av artikkelen: "When we're all poets, the politicians will have to look for a day job." (Den dagen vi alle er poeter, må politikerne se seg om etter en vanlig jobb.) (!)


onsdag 20. august 2008

I dag fyller poeten Helge Torvund 57 år

Juba & gratulerer, lyssmeden

http://www.poetryfoundation.org/audio/TheComb-Bearers.mp3

(The Comb-Bearers av poeten Daniel Mark Epstein, f. 1948)

tirsdag 19. august 2008

jeg har lett i mange tiår, i jordbærskuffer

og transkap, løftet på duker av mose og tepper av lin, jeg har spurt
elefantselene og sjiraffene, sola og månen, meteorene og satellittene
og karlsvogna, jeg har bøyd meg og spurt støvet, stupt kråke
med fireåringer, gynget ringside nittiåringer, spurt
lattermildt og gråtmildt: har dere
funnet? jeg har søkt
med lommelykter og luper, kikkerter og kaleidoskoper, på mandager 
og på lørdager, i lyset og i mørket, jeg har spurt
ilden og molda og havet og hjulet
i like mange himmelretninger som den gule ringblomstens
vinkende armer, jeg har spurt bøkene på biblioteket og oraklene
i glasskula, jeg har spurt regnbuens sju farger og gressets
tusen, jeg har spurt fiolinene og saxofonene, kotoene
og sitarene, oudene og djembene og sikadene
og jeg har lyttet, lyttet

















(Paul Klee, "Il Giardino del Tempio")


fredag 15. august 2008

Dikt som lever & inspirerer til "spin-offs" 2

Følgende velkjente dikt av poeten, essayisten, maleren og skuespillforfatteren Edward Estlin Cummings (1884 - 1962), opprinnelig fra Cambridge, Massachusetts, USA - og best kjent som E. E. Cummings - nemlig:

be of love(a little)
More careful
Than of everything
guard her perhaps only

A trifle less
(merely beyond how very)
closely than
Nothing,remember love by frequent

anguish(imagine
Her least never with most
memory)give entirely each
Forever its freedom

(Dare until a flower,
understanding sizelessly sunlight
Open what thousandth why and
discover laughing)


(fra Collected Poems 1962-1964)

inspirerte nonnen, maleren og pedagogen Frances Elizabeth Kent (1918-1986), opprinnelig fra Fort Dodge, Iowa, USA - og best kjent som Corita Kent, eller rett og slett Corita - til å lage følgende trykk:











Ikke lett å se her, men ved roten av de fargerike hjertene står det: 
be of love (a little) more careful than of everything


Søker en på nettet vil en også finne en (litt) annen versjon av disse linjene, nemlig: “Be of love (a little) more careful than of anything.” Jeg har ennå ikke funnet ut om dette kommer av at E.E.Cummings selv omformulerte disse linjene, eller om det er feil-sitat. Jeg har også sett at Corita har brukt “anything” i stedet for “everything” på et annet av sine trykk. Uansett liker jeg “everything” best - “alt”, som i mine ører gir en sterkere “zen-kilende” opplevelse her enn "anything" - “hva som helst (annet)”.


be of love (a little) more careful than of everything

Jepp!

Og i all ubeskjedenhet, her er mitt eget forsøk på en “spin-off”, der siste linje er i punktskrift, som jo er (litt) fysisk uthevet på papir-arket. (Leser du ikke punktskrift, kan du finne Braille-alfabetet via Kvasir eller Google.) (Beklager de små prikkene mellom de store - får ikke satt det opp annerledes her i bloggen.)

og den gamle dama satte seg rett ned og skrev

bønnen til verden (litt)
nærmere enn trykksverte og pixels

o...o.....o....o
o.....o...o......o
o...o.....o.o