Nikki Giovanni

Yolanda Cornelia ”Nikki” Giovanni (1943 - ) fra Knoxville, Tennessee, poet, aktivist og for tiden ”huspoet” og professor i engelsk ved Virginia Polytechnic Institute and State University (Virginia Tech.) i Blacksburg, Virginia.



Videoen viser siste innslaget under den tunge og vanskelige samlingen i aulaen på Virginia Tech., dagen etter at en student i april, 2007 skjøt og drepte 32 medstudenter og ansatte.

Nikki Giovanni har gjennom sin friske diktning og sine spennende foredrag bidratt til å gjøre poesi tilgjengelig - og relevant - for dagens unge lesere i USA. Ingen liten bragd, det!

Det er stor spennvidde i diktningen hennes, noe som kommer godt fram i en samling dikt og tekster jeg vil anbefale her, nemlig: “Quilting the Black-Eyed Pea, a book of "poems and not quite poems." (2002), hvor hun bl.a. skriver om natur og miljø, sin egen kamp mot alvorlig sykdom, om forholdet mellom mødre og døtre, legendariske personer som f.eks. Rosa Parks, og nåtids-aktuelle tema, som 9/11.

Det som kjennetegner Giovannis diktning, er at så godt som hvert dikt, hver tekst, er både politisk og instenst personlig på samme tid.

Her er et av de aller første Giovanni-diktene jeg leste:

kidnap poem

ever been kidnapped
by a poet
if i were a poet
i'd kidnap you
put you in my phrases and meter
you to jones beach
or maybe coney island
or maybe just to my house
lyric you in lilacs
dash you in the rain
blend into the beach
to complement my see
play the lyre for you
ode you with my love song
anything to win you
wrap you in the red Black green
show you off to mama
yeah if i were a poet i'd kid
nap you


Et lekent og tilsynelatende helt upolitisk dikt - dersom vi ikke kikker nærmere på det og legger merke til at Black begynner med stor B. De som kjenner til det Pan-Afrikanske flagget vil nok straks gjøre en kobling her i og med rekkefølgen av fargene i diktet (og mange av Giovannis lesere kjenner nok godt til dette flagget); det Pan-Afrikanske flagget er nettopp rødt, svart og grønt, hvor fargene representerer:

Rødt: blodet som forener alle mennesker med afrikanske forforeldre og som ble ofret under kampen for frigjøring

Svart: fargen på folket hvis eksistens som nasjon, om enn ikke nasjonal stat, blir befestet ved eksistensen av dette flagget

Grønt: den frodige naturrikdommen i Afrika

Og navn på nasjoner har jo gjerne stor forbokstav...

Et annet interessant innslag i dette diktet, er det bevisste ordspillet der vi som lesere venter ordet ”sea” (både på grunn av grammatikken i samme linje og på grunn av ordet ”beach” i linjen rett over) - og så står det altså ”see” - ”to complement my see” - ”for å utfylle mitt se” - finurlig! - og fritt fram for egne tolkninger. (Selv assosierer jeg ordet "see", i denne sammenhengen her, med ”synsvidde”, ”utsikt”, ”visjon”, ”oppfatning”...)

Og så er det den pussige orddelingen på slutten - "kidnap" deles i to ord. Dette gir en fin rytme til avslutningen. Og samtidig gir denne delingen rom for tvetydighet; vi kan oppfatte det som ”kidnap” og noe annet. Dette andre vil bestå av de assosiasjonene vi måtte få omkring ordene ”kid” og ”nap”. ”Kid” kan jo bety både ”barn/ungdom” og ”erte, tulle”, og ”nap” betyr ”middagshvil, sove” - ja, og faktisk kan "nap" også bety ”lo”, altså i betydningen ”ull-lo”. Fritt fram, assosiasjoner!

Wallace Stevens Award til Louise Glück

Wallace Stevens Award er en årlig litteraturpris som Academy of American Poets tildeler engelskspråklige poeter. I går ble Louise Elisabeth Glück (1943 - ) fra Long Island, New York, tildelt prisen (på $100 000,-) for ”outstanding and proven mastery in the art of poetry". Hun har tidligere fått Pulitzer-prisen (1993, for diktsamlingen ”The Wild Iris”) og var U.S. Poet Laureate i 2003-04.

Her er et av hennes mest kjente dikt - titteldiktet fra samlingen ”Vita Nova” som kom ut i 1999:

Vita Nova

You saved me, you should remember me.

The spring of the year; young men buying tickets for the ferryboats.
Laughter, because the air is full of apple blossoms.

When I woke up, I realized I was capable of the same feeling.

I remember sounds like that from my childhood,
laughter for no cause, simply because the world is beautiful,
something like that.

Lugano. Tables under the apple trees.
Deckhands raising and lowering the colored flags.
And by the lake’s edge, a young man throws his hat into the water;
perhaps his sweetheart has accepted him.

Crucial
sounds or gestures like
a track laid down before the larger themes

and then unused, buried.

Islands in the distance. My mother
holding out a plate of little cakes—

as far as I remember, changed
in no detail, the moment
vivid, intact, having never been
exposed to light, so that I woke elated, at my age
hungry for life, utterly confident—

By the tables, patches of new grass, the pale green
pieced into the dark existing ground.

Surely spring has been returned to me, this time
not as a lover but a messenger of death, yet
it is still spring, it is still meant tenderly.

*

Prisen ble opprettet i 1994 til ære for den innflytelsesrike modernistiske poeten Wallace Stevens (1879 – 1955) fra Connecticut, USA. Her er et av hans mest kjente dikt:

Thirteen Ways of Looking at a Blackbird

I
Among twenty snowy mountains,
The only moving thing
Was the eye of the blackbird.

II
I was of three minds,
Like a tree
In which there are three blackbirds.

III
The blackbird whirled in the autumn winds.
It was a small part of the pantomime.

IV
A man and a woman
Are one.
A man and a woman and a blackbird
Are one.

V
I do not know which to prefer,
The beauty of inflections
Or the beauty of innuendoes,
The blackbird whistling
Or just after.

VI
Icicles filled the long window
With barbaric glass.
The shadow of the blackbird
Crossed it, to and fro.
The mood
Traced in the shadow
An indecipherable cause.

VII
O thin men of Haddam,
Why do you imagine golden birds?
Do you not see how the blackbird
Walks around the feet
Of the women about you?

VIII
I know noble accents
And lucid, inescapable rhythms;
But I know, too,
That the blackbird is involved
In what I know.

IX
When the blackbird flew out of sight,
It marked the edge
Of one of many circles.

X
At the sight of blackbirds
Flying in a green light,
Even the bawds of euphony
Would cry out sharply.

XI
He rode over Connecticut
In a glass coach.
Once, a fear pierced him,
In that he mistook
The shadow of his equipage
For blackbirds.

XII
The river is moving.
The blackbird must be flying.

XIII
It was evening all afternoon.
It was snowing
And it was going to snow.
The blackbird sat
In the cedar-limbs.

*

Poesi versus tankekontroll

The Wall

Dagbladet.no skriver i dag: “Svenske lærere er i harnisk etter at Sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt (43) sang «We don't need no education» på riksdekkende tv.

Hendelsen fant sted tirsdag kveld under en prisutdeling i Konserthuset i Stockholm, da statsministeren skulle dele ut Polarprisen til Pink Floyd-medlemmene Nick Mason og Roger Waters.

Metta Fjelkner i Lärarnas riksförbund er ikke like fornøyd med statsministerens innsats. Hun satte kveldsmaten i halsen da hun hørte ham synge fra Pink Floyds legendariske låt.”

I debatt-tråden under denne reportasjen, fins dette vettuge innlegget skrevet av Kjetil Kjernsmo:

”The Walls budskap
    Spesielt når hun ikke bryr seg om å sette seg inn i verket. The Wall er faktisk anerkjent som et stort bidrag til britisk literatur, ja, verdensliteraturen, og lærerne burde være klar over det. Jeg for min del hadde en lærer som forsto dette.
    The Wall er ikke noe generelt angrep på lærerstanden. Den er et oppgjør med en autoritær kultur som gir mulighet for framvekst av f.eks. fascisme. Men, den viser til at "there were certain teachers who would hurt the children any way they could". Bare enkelte lærere, altså. Og de igjen var ofre, et helt samfunn var sykt, der alle tråkket på hverandre. Ungene befant seg bare tilfeldigvis nederst på rangstigen, og denne læreren nest nederst. Og det er det som motiverer refrenget i "another brick in the wall, part II": "we don't need no thought control, no dark sarcasm in the classroom".
    Jeg for min del har ikke hatt eller kjent en eneste lærer som ikke er enig i dette. Klasserommet er ikke et sted for tankekontroll eller å være sarkastisk mot elevene. Dette bør også Metta Fjelkner forstå..”

Yo!

The Wall er en rocke-opera skrevet, komponert og presentert i et dobbeltalbum av britiske Pink Floyd høsten 1979.

Her er teksten til hele The Wall.

Ønsker alle elever - hvor enn de er i verden - et menneskeverdig, poetisk & frigjørende lærerikt nytt skoleår!

står jeg stille nok

springer barnet gjennom meg, holder nevene som to
halve eggeskall omkring ti små kilende
hemmeligheter, og like etter
enda et barn, med en spiker mellom tennene
og et syltetøyglass med lokk under t-skjorta
og en hammer i baklomma, setter de seg på huk innunder
sørgepilen, banker de hull i lokket, åpner de glasset
slipper en lysende ildflue ned i glasset, og en til
og en til, ti stykker, skrur de på lokket
har de skapt leselys, ei vakker lykt, står jeg stille nok
sitter de på huk innunder sørgepilen
ser de på det de har skapt
ser de på hverandre i skinnet av det de har skapt
skrur de av lokket

Spoken word poetry

Bradley Hathaway, f. 1982 i Fort Smith, Arkansas, USA, er en ”spoken word poet”. ("Muntlig poet", av mangel på bedre oversettelse i øyeblikket.)

Litt info om spoken word-bevegelsen finnes her.

Legg også merke til Bob Holman-sitatet mot slutten av artikkelen: "When we're all poets, the politicians will have to look for a day job." (Den dagen vi alle er poeter, må politikerne se seg om etter en vanlig jobb.) (!)

I dag fyller poeten Helge Torvund 57 år

Juba & gratulerer, lyssmeden! 

http://www.poetryfoundation.org/audio/TheComb-Bearers.mp3

(The Comb-Bearers av poeten Daniel Mark Epstein, f. 1948)

jeg har lett i mange tiår, i jordbærskuffer

og transkap, løftet på duker av mose og tepper av lin, jeg har spurt
elefantselene og sjiraffene, sola og månen, meteorene og satellittene
og karlsvogna, jeg har bøyd meg og spurt støvet, stupt kråke
med fireåringer, gynget ringside nittiåringer, spurt
lattermildt og gråtmildt: har dere
funnet? jeg har søkt

med lommelykter og luper, kikkerter og kaleidoskoper, på mandager 

og på lørdager, i lyset og i mørket, jeg har spurt
ilden og molda og havet og hjulet
i like mange himmelretninger som den gule ringblomstens
vinkende armer, jeg har spurt bøkene på biblioteket og oraklene
i glasskula, jeg har spurt regnbuens sju farger og gressets
tusen, jeg har spurt fiolinene og saxofonene, kotoene
og sitarene, oudene og djembene og sikadene

og jeg har lyttet, lyttet

(Paul Klee, "Il Giardino del Tempio")

Dikt som lever & inspirerer til "spin-offs" 2

Følgende velkjente dikt av poeten, essayisten, maleren og skuespillforfatteren Edward Estlin Cummings (1884 - 1962), opprinnelig fra Cambridge, Massachusetts, USA - og best kjent som E. E. Cummings - nemlig:

be of love(a little)
More careful
Than of everything
guard her perhaps only

A trifle less
(merely beyond how very)
closely than
Nothing,remember love by frequent

anguish(imagine
Her least never with most
memory)give entirely each
Forever its freedom

(Dare until a flower,
understanding sizelessly sunlight
Open what thousandth why and
discover laughing)

(fra Collected Poems 1962-1964)

inspirerte nonnen, maleren og pedagogen Frances Elizabeth Kent (1918-1986), opprinnelig fra Fort Dodge, Iowa, USA - og best kjent som Corita Kent, eller rett og slett Corita - til å lage følgende trykk:

Ikke lett å se her, men ved roten av de fargerike hjertene står det: 

be of love (a little) more careful than of everything

Søker en på nettet vil en også finne en (litt) annen versjon av disse linjene, nemlig: “Be of love (a little) more careful than of anything.” Jeg har ennå ikke funnet ut om dette kommer av at E.E.Cummings selv omformulerte disse linjene, eller om det er feil-sitat. Jeg har også sett at Corita har brukt “anything” i stedet for “everything” på et annet av sine trykk. Uansett liker jeg “everything” best - “alt”, som i mine ører gir en sterkere “zen-kilende” opplevelse her enn "anything" - “hva som helst (annet)”.

be of love (a little) more careful than of everything

Jepp!

Og i all ubeskjedenhet, her er mitt eget forsøk på en “spin-off”, der siste linje er i punktskrift, som jo er (litt) fysisk uthevet på papir-arket. (Leser du ikke punktskrift, kan du finne Braille-alfabetet via Kvasir eller Google.) (Beklager de små prikkene mellom de store - får ikke satt det opp annerledes her i bloggen.)

og den gamle dama satte seg rett ned og skrev

bønnen til verden (litt)
nærmere enn trykksverte og pixels

o...o.....o....o
o.....o...o......o
o...o.....o.o

I dag morges våknet jeg humrende

En journalist fra Dagbladet (som drakk kaffe latte) hadde nettopp lent seg over bordet på Theatercaféen og spurt meg det klassiske spørsmålet: "Hvis himmelen fantes, hva ville du likt at Gud sa idet du ankom?" 

Og jeg (som drakk kaffe vulgær) hadde nettopp lent meg godt tilbake i stolen og svart: "At Hun så storøyd på meg og sa: Jøss, fantes du likevel?"

siden ansiktet til Zooey er rynkete

og tennene hennes ujevne
later dette diktet
av hensyn til nasjonen
som om det er skrevet av
Miss Norway

*

1/6

merkelig

sa jeg

det var jo bare en sjettedel av livet mitt til nå?

men det var den aller første
sa den gamle dama

*

vi 3 er på vei gjennom Ames, like før år 1958

og vinden hyler én million hvite pilspisser som skjærer i tinningene
akkurat som når du har slukt en saftis rett fra fryser´n
og frostrøyken lobber alle hostekulene til Judy Allen tvers over 
skøyteisen på Lake LaVerne og Jimmy Buck plystrer lange hvite 
jetstriper halvannen meter over fortauet foran oss, men vi
hører ikke om det er Waltzing Matilda eller I Saw Three Ships Come
Sailing In, bare den hylende vinden og pilspissene
og hostekulene til Judy Allen og fortsatt tre kvartaler igjen
til Sykehuset for å levere et god bedrings-kort til læreren vår Miss McCall
fordi hun kanskje skal dø av TB og øra våre knitrer inni
parkas-hettene og tærne våre har frysi fast til hverandre nedi
støvla og plutselig letter det svære herrelommetørklet til Judy Allen
og flyr som en albatross
tvers gjennom pilspissene og smakk i sølvmagen på Vanntårnet
og det skinner i en bitteliten rød flekk deroppe og Jimmy Buck roper:
hei, den flekken var der fra før, banna bein!
bare at halvannen meter over fortauet
rett foran øya på oss
krummer jetstripa hans seg om til et kjempedigert
gasbindflaksende spørsmålstegn

*